Hei alle dere her inne

Jeg gikk ned nesten 30 kg med atkins. Jeg har aldri i mitt liv (som jeg kan huske) vært så glad og fornøyd og full av mot.

Jeg reiste bort og hadde det kjempeknall, men siden jeg har angst var det å reise til dette stedet jeg snakker om en utrolig slitsom ting for meg og hjernen min, og det endte med at når jeg etter 3 uker kom hjem igjen gikk jeg sakte men sikkert tilbake til "normalt" (før atkins).

Jeg har gått opp 20 av disse kiloene jeg gikk ned. Jeg started på 145, gikk ned til 116 komma noe, og er nå oppe i 136. Dagen jeg veide 116 var dagen jeg reiste. Jeg var så lykkelig for at jeg hadde gått ned så mye.

Når jeg var borte følte jeg at alle så rart på meg. Alle stirret på meg fordi jeg ikke var slank som dem. Annen kultur og andre "standarer". Høyere. Når jeg kom hjem så tenkte jeg ikke engang. Det var bare back to bad normal.

Dette er vel 3 år siden (jeg har problemer med å huske tid, men noe sånt).

Jeg er på 136 og har prøvd så utrolig lenge å miste denne vekta mi. Jeg blir stående rundt her. 136,135,134,5 - tilbake til 138, 137,136...

Hva er det som feiler meg? Jeg var så godt igang, jeg veide 116 kg!! Jeg kastet det bort for en hel haug med sukker/kaloribobme-måltider borthjemt i min egen stue.

Jeg vil gå ned. Jeg leser slankehistorier om de som har veid like mye som meg og som har gått ned til normal vekt. Jeg blir inspirert og så glemmer jeg det.

Hva er det som stopper meg? Er lysten på "god" mat større enn lysten til å føle seg fri til å gjøre akkurat det man har lyst til, og å føle seg lett og herlig? Er den det? For her jeg sitter lengter jeg etter å gå med lette klær i sola, sitte og ikke tenke på de billioner av valker som plasserer seg her og der. Jeg vil bare nyte livet, og andre tenker "ja, hvorfor gjør du ikke bare noe med det, da?"

Ja, hvorfor ikke? Jeg gjorde jo det. Og så kom fallet.

Jeg føler meg ikke som en narkis. Men likevel gjør jeg det. En litt mer sosialt akseptert versjon, kanskje. Jeg må ha det i dag. I dag må jeg ha det. Mye. mer enn jeg vet jeg trenger. Må ha penger nok. Har jeg bare 300 kroner, herlighet så lite, jeg skal jo "kose meg".

WHAT!

Jeg bor med noen som ikke vil spise mye kjøtt. Jeg prøver å tilpasse meg det. For jeg betaler maten, det blir dyrt med dobbelt. Kan vi tilpasse oss hverandre? Hvordan gjør vi dette i praktisk? Så utrolig mange spørsmål og jeg er sliten! SLITEN!

Jeg vil bare være slank. Jeg trenger ikke være tynn. Ikke slank engang. Jeg bare vil ikke føle meg som om jeg konstant er i veien for meg selv. Flysetet er så trangt at jeg føler meg som en colaflaske i frysern. Klar til å sprenges ut av seg selv. Det er ikke rom for meg her. Jeg må ut og jeg må ut nå.

Hva skal til? Hva gjør jeg? Hvor egoistisk skal jeg være? Jeg får dårlig samvittighet, og dermed er det ingenting som fungerer, for jeg må tilpasse meg. Tilpasse meg alle andre. Men det er jo meg det handler om, er det ikke det, da?

Jeg har slanket meg helt siden jeg var liten. Tipper det var sunt. Bitter og frustrert og vet ikke hva som skjer. Når skjer det? Når skal jeg komme ut av boksen jeg bor i og vise at det finnes et lykkelig menneske et sted der inne?

åå først trenger du en riktig god :klem:!

Syns du er flink til å sette ord på hva du føler og tenker,
beklager at jeg ikke har noen råd å komme med,
bare :klem: så mange du trenger!

Jeg er så trøtt nå at jeg ikke klarer å finne på noe fornuftig å si, men :klem:
Jeg veier i grunn det samme som deg, dvs når har jeg gått ned 5kg på å sitte på rompa og spise meg mett på smør og kjøtt.

Er det kjæresten din som ikke spiser kjøtt? I såfall, så må vel vedkommende kunne godta at du spiser kjøtt, her er det snakk OM ditt liv og ikke en haug dyr, bare for å være litt egoistisk. Norsk kjøtt fremstilles på en veldig etisk måte etter min mening, men jeg spiser overhode ikke dansk kylling.

Tullehøna (http://forum.lavkarbo.no/member.php?u=4146) : Tar imot de med glede :)) hehe. det var veldig koselig

Jeg har lest litt rundt her på forumet i kveld, og fant en tråd hvor noen sa de jobber med narkomane, og at de ikke følte seg noe annerledes enn dem. Altså at vi er avhengig, bare av et annet dop (sukker/dårlig mat). Om bare andre (uten dette problemet) kunne forstå det på samme måte, og slutte å tro at det bare er så enkelt som å si "det er da bare å gå forbi delen med ferske bakevarer, kjøp salat".

Og nå sitter jeg her i natten da. Med håp om at venninna mi blir med til bensinstasjonen så vi kan kjøpe noe mindre bra for helsa..

Og hei Imse (http://forum.lavkarbo.no/member.php?u=1566): takk : ) Venninnen min som jeg bor med som helst begrenser kjøttintaket til null. Er det mulig å kombinere det? Jeg klarer ikke tenke jeg heller, for jeg er nok like trøtt i huet sjøl :)

Hei.

Høres ut som du er i en vond sirkel. Først og fremst tror jeg du har endel mentale sperrer å ta tak i. Å gå ned i vekt når du har det slik du har det er veldig vanskelig; det er på en måte et overskuddfenomen å slanke seg. Man må orke det psykisk. Videre må man greie å skape plass for seg selv- man må greie å sette sine egne behov foran andres for en stund. Du må si ifra til omgivelsene at du nå må ta hensyn til din egen diett- jeg vet hvor vanskelig det er- du må ikke tenke på hva andre ønsker å spise, men hva DU skal spise, og legge opp dagene og måltidene etter det. Du må ta deg tid til å trene, selv om du føler at du egentlig skulle brukt tida på noen andre rundt deg . Å gå ned i vekt krever at du greier å være "egoistisk" nok til å kreve at folk rundt deg tilpasser seg deg litt, og ikke omvendt. Ofte når man er overvektig mister man all selvtillitt og evne til kreve plass her i verden. Det er best ikke å bli sett og lagt merke til. Tenk om du krever noe av andre og likevel ikke greier å gjennomføre det du har tenkt! Selv måtte jeg jobbe med meg selv og psyken min i mange år før jeg greide å gjennomføre en slankekur. Jeg sier ikke at det behøver å ta mange år, men begynn med å jobbe med deg selv psykisk- finn ut hva som stopper deg i hodet ditt, for slankeverktøyet har du jo? Hvorfor har du behov for å gjemme deg for verden og spise? Er det for smertefullt og vanskelig å kreve noe av omgivelsene?
Mulig jeg er helt på jordet, men jeg kan bare snakke ut ifra egne erfaringer. For meg løsnet det når jeg fikk det bedre med meg selv, og greide å prioritere min egen helse fremfor alt annet som virket viktigere enn lille meg. Stå på !!! Du og din helse er viktig!!

Hei Solange, og takk for svaret ditt også :)

Er i mye bedre humør nå, forresten..

Har ikke vært her inne fordi jeg ikke har vært helt "inne" i dietten, men NÅ, NÅ er jeg det!

Spiser lavkarbo (atkins) og koser meg så mye - har bare holdt på i 6 dager - gått ned 4.5 kg og er så glad :)

Har prøvd så mange ganger og det har bare ikke funket.. "nei vi koser oss heller med litt sjokoladebolle, vi.."

Nå koser jeg meg med tanken på at vekta raser ned, og jeg er DER igjen hvor jeg var for noen år siden! Helt utrolig, eller hva? :D

Hei! har nettop lest heile innlegget, og eg e so glad på dine vegne at du har komt deg igang! det fortjener du!
Sjølv har eg gått på ein veeeeldig rolig lavkarbo (ca.40-60g karbs) sida november, og har gått ned 16kg.. starta på 135.4.. tok ein titt på førbilda mine her forrige dagen, og fekk heilt sjokk! det viser veldig!
stå på, so vil det gå kjempefint! ;)

klem

Taaaakk :D Er så glad jeg og, tusen takk for medfølelsen, hehe :)

Gratulerer så mye med vekttapet, artig at vi starter/startet på samme sted (som jeg er nå i alle fall) ! Du må gjerne dele bilder om du har, det er så gøy å se hehe. :) Har noen bilder av meg selv liggende, gleder meg til å se resultater på meg og etterhvert. Det er så spennende!