SJØMAT
Sjømaten er det nest mest konsentrerte animalske proteinet og er mest velegnet for type O av asiatisk og europeisk slektskap. Sjømat var hovednæring i dietten hos dem som levde ved kysten.

Fet fisk som tosk, sild og makrell er utmerket for type O. Visse levringer i blodet utviklet seg under menneskets tilpasning til forandringer i omgivelsene, men disse ble ikke utviklet i blodet hos de tidlige Type O. På grunn av dette har Type O ofte ”tynt” blod som motstår koagulering (blodlevring). Til tross for at fiskeoljer virker blodfortynnende, er de bra for Type O. Fiskeoljer kan også være svært effektive i behandlingen av irritabel tykktarm, slik som ulcerøs kolitt og Crohns sykdom, som Type O er utsatt for å pådra seg. Mye av sjømaten er også utmerkede jodkilder som regulerer skjoldkjertel funksjoner. Det er typisk for Type O å ha varierende produksjon av skjoldkjertelens hormoner, noe som forårsaker problemer i stoffskiftet og vektøkning.

Sørg for å ha sjømat som hovedkomponent i O-dietten.

Medisinsk: Abbor, gjedde, kveite, hellefisk, laks, lysing, maisild/stamsild, makrell, regnbueørret, sardin, sild, sik, sjøtunge (flyndreart), stør, sverdfisk, torsk, sei, tunfisk.

Nøytral: Akkar, ansjos, blåskjell, breiflabb, flyndre/skrubbe, froskelår, hai, havabbor, havskilpadde, hummer, kamskjell, karpe, kolje/hyse, krabbe, kreps, krøkle, reke, sjøørret, snegler, stør, terteskjell, østers, ål

Unngå: Barracuda, blekksprut, kaviar, konkylie, røkelaks, steinbit, sursild

Kilde: Blodtypedietten (P. D`Adamo & C. Whitney 1999)