Marianne
10-01-05, 07:23
Den svarte solen
http://www.bokklubbene.no/SamboWeb/servlet/VisBildeServlet?bildeId=125931
Menneskets trussel er ikke nødvendigvis døden. Trusselen er å føle seg som død. Livskraften er borte. Det heter depresjon.
Presentert av Finn Skårderud
Ubeskjedent hevder jeg at jeg har lest de fleste av de klassiske tekstene om depresjon og melankoli. Det gjelder fra Robert Burtons klassiker Melankoliens anatomi fra 1621, via Freuds Sorg og melankoli, Sylvia Plaths Glassklokken, William Styrons Synlig mørke, Julia Kristevas Svart sol og frem til Elizabeth Wurtzels Prozac Nation. Frekt hevder jeg at jeg nå sitter med den aller beste.
Imponerende
Et russisk ordtak sier at om du våkner uten smerte, så kan du være sikker på at du er død. Smerten er en viktig side ved livskraften. Men det får være måte på. Mørke midt på dagen er en imponerende presentasjon av når det blir for mye. Det er vanskelig å forstå en depresjon for den som ikke har vært der. Vi tyr til språklige bilder for å forklare tilstanden for oss selv og andre. Selv er jeg svak for den franske dikteren Nervals "svarte sol". En svart sol gjør alt svart. Det gjelder tankene, man baksnakker seg selv, og "alt går til helvete"; følelsene, den tunge tristheten; og kroppen, den er hemmet og den svikter.
Depresjonen er en nær slektning av sorgen. Men den er mer. Sorgen er en depresjon som er knyttet til et tap. Depresjon er en sorg som ikke lenger er tilknyttet; den er ute av proporsjoner. Andrew Solomons internasjonale bestselger om depresjon er både dyp og bred, og da blir den nødvendigvis også stor. Jeg har bestemt meg for å presentere boken gjennom noen beskrivende adjektiver:
http://www.bokklubbene.no/SamboWeb/servlet/VisBildeServlet?bildeId=126046Dyp
"Kort tid før min trettienårsdag gikk jeg i stykker." Solomon beskriver en meget alvorlig depresjon, langt mer enn å møte lettvegger. Han lider inntil det selvmorderiske. Han ble rammet på en tid hvor mye gikk godt for ham. Han leter således desperat og modig i sitt eget liv for å forstå sin egen tilstand. Han leter i oppvekst, familieforhold, sitt sosiale liv og i sin gryende karriere som journalist og forfatter. Det er god litteratur.
Bred
Dette er langt mer enn en selvbiografi. Den personlige erfaringen blir hans stimulus for å søke de andres fortellinger. Med voldsom intellektuell appetitt, og nødvendig kritisk sans, søker han den mest moderne medisinske kunnskapen. Dette er meget informativt. Men tungsinnet lar seg ikke tilstrekkelig beskrives av den medisinske fornuften. De triste fenomenene må åpnes. Han referer fra depresjonens plass i historie, skjønnlitteratur, sosiologi, moralfilosofi og politikk.
Dette er også reiselitteratur. Han drar mange steder, til Thailand, Kambodsja, Grønland og Afrika, for å finne ut hvordan medlidende lider innenfor andre sosiale rammer. Og han forteller deres historier.
Åpen
Solomon er befriende ikke-dogmatisk. Han lar seg ikke lure inn i fordummende motsetninger, som for eksempel å måtte være enten for eller imot bruk av medisiner. Hans eneste misjon er å få oss til å se helere på de svarte erfaringene.
Vital
Den som måtte bekymre seg, kan ta det med ro. Dette er ikke en bok til å bli deprimert av. Den beskriver nummenheten med vitalitet i språket, elendigheten med poesi, kjærlighetens død med pasjon, frykten på høylys dag med frodighet og depresjonens horror med vidd. Men først og fremst er det et språk av medfølelse.
Kraftens håp
Et slikt språk er ikke tilfeldig. For Solomon er depresjon både en død og en fødsel. For den dypt deprimerte vil snakket om depresjon som kreativt kunne være brutal romantikk, salt i såret. Men like fullt, den svarte materien skaper en kraft som søker å stige opp fra den.
Den deprimerte lider tofoldig. Man lider, og man lider enda mer fordi man ikke har et språk for sin lidelse. Når språket er dødt, er det krise. Depresjon kan utløse et sterkt begjær for å finne et språk både til forståelse og som peker ut av den depressive erfaringen. Denne boken er et betydningsfullt bevis. Andrew Solomons språk peker.
http://www.bokklubbene.no/SamboWeb/servlet/VisBildeServlet?bildeId=126166Andrew Solomon har tidligere skrevet romanen A Stone Boat og fagboken The Irony Tower: Artists in a Time of Glasnost. Han skriver også for The New Yorker og for The New York Times Magazine.
Orig. tittel: The Noonday Demon
Oversatt av Heidi Grinde
Innb. 608 sider
Format: 15 x 21 cm
Forlag: Gyldendal
http://www.bokklubbene.no/SamboWeb/servlet/VisBildeServlet?bildeId=125931
Menneskets trussel er ikke nødvendigvis døden. Trusselen er å føle seg som død. Livskraften er borte. Det heter depresjon.
Presentert av Finn Skårderud
Ubeskjedent hevder jeg at jeg har lest de fleste av de klassiske tekstene om depresjon og melankoli. Det gjelder fra Robert Burtons klassiker Melankoliens anatomi fra 1621, via Freuds Sorg og melankoli, Sylvia Plaths Glassklokken, William Styrons Synlig mørke, Julia Kristevas Svart sol og frem til Elizabeth Wurtzels Prozac Nation. Frekt hevder jeg at jeg nå sitter med den aller beste.
Imponerende
Et russisk ordtak sier at om du våkner uten smerte, så kan du være sikker på at du er død. Smerten er en viktig side ved livskraften. Men det får være måte på. Mørke midt på dagen er en imponerende presentasjon av når det blir for mye. Det er vanskelig å forstå en depresjon for den som ikke har vært der. Vi tyr til språklige bilder for å forklare tilstanden for oss selv og andre. Selv er jeg svak for den franske dikteren Nervals "svarte sol". En svart sol gjør alt svart. Det gjelder tankene, man baksnakker seg selv, og "alt går til helvete"; følelsene, den tunge tristheten; og kroppen, den er hemmet og den svikter.
Depresjonen er en nær slektning av sorgen. Men den er mer. Sorgen er en depresjon som er knyttet til et tap. Depresjon er en sorg som ikke lenger er tilknyttet; den er ute av proporsjoner. Andrew Solomons internasjonale bestselger om depresjon er både dyp og bred, og da blir den nødvendigvis også stor. Jeg har bestemt meg for å presentere boken gjennom noen beskrivende adjektiver:
http://www.bokklubbene.no/SamboWeb/servlet/VisBildeServlet?bildeId=126046Dyp
"Kort tid før min trettienårsdag gikk jeg i stykker." Solomon beskriver en meget alvorlig depresjon, langt mer enn å møte lettvegger. Han lider inntil det selvmorderiske. Han ble rammet på en tid hvor mye gikk godt for ham. Han leter således desperat og modig i sitt eget liv for å forstå sin egen tilstand. Han leter i oppvekst, familieforhold, sitt sosiale liv og i sin gryende karriere som journalist og forfatter. Det er god litteratur.
Bred
Dette er langt mer enn en selvbiografi. Den personlige erfaringen blir hans stimulus for å søke de andres fortellinger. Med voldsom intellektuell appetitt, og nødvendig kritisk sans, søker han den mest moderne medisinske kunnskapen. Dette er meget informativt. Men tungsinnet lar seg ikke tilstrekkelig beskrives av den medisinske fornuften. De triste fenomenene må åpnes. Han referer fra depresjonens plass i historie, skjønnlitteratur, sosiologi, moralfilosofi og politikk.
Dette er også reiselitteratur. Han drar mange steder, til Thailand, Kambodsja, Grønland og Afrika, for å finne ut hvordan medlidende lider innenfor andre sosiale rammer. Og han forteller deres historier.
Åpen
Solomon er befriende ikke-dogmatisk. Han lar seg ikke lure inn i fordummende motsetninger, som for eksempel å måtte være enten for eller imot bruk av medisiner. Hans eneste misjon er å få oss til å se helere på de svarte erfaringene.
Vital
Den som måtte bekymre seg, kan ta det med ro. Dette er ikke en bok til å bli deprimert av. Den beskriver nummenheten med vitalitet i språket, elendigheten med poesi, kjærlighetens død med pasjon, frykten på høylys dag med frodighet og depresjonens horror med vidd. Men først og fremst er det et språk av medfølelse.
Kraftens håp
Et slikt språk er ikke tilfeldig. For Solomon er depresjon både en død og en fødsel. For den dypt deprimerte vil snakket om depresjon som kreativt kunne være brutal romantikk, salt i såret. Men like fullt, den svarte materien skaper en kraft som søker å stige opp fra den.
Den deprimerte lider tofoldig. Man lider, og man lider enda mer fordi man ikke har et språk for sin lidelse. Når språket er dødt, er det krise. Depresjon kan utløse et sterkt begjær for å finne et språk både til forståelse og som peker ut av den depressive erfaringen. Denne boken er et betydningsfullt bevis. Andrew Solomons språk peker.
http://www.bokklubbene.no/SamboWeb/servlet/VisBildeServlet?bildeId=126166Andrew Solomon har tidligere skrevet romanen A Stone Boat og fagboken The Irony Tower: Artists in a Time of Glasnost. Han skriver også for The New Yorker og for The New York Times Magazine.
Orig. tittel: The Noonday Demon
Oversatt av Heidi Grinde
Innb. 608 sider
Format: 15 x 21 cm
Forlag: Gyldendal