vet ikke helt om jeg har postet under riktig, men la gå.

Jeg er en 17år gammel jente. Jeg sliter utrolig mye med mat og gjort det så lente jeg kan husker.. hvertfall siden jeg var 9-10 år gammel. Jeg har alltid spist mye usunt og aldri hatt et "sikkelig" kosthold. Utrolig nok har jeg alltid vært slank/normalvektig. Jeg husker når jeg var rundt 10-12år at jeg så på dokumentarer om ekstrem fedme osv. og ble veldig redd for å bli "sånn" i og med at jeg ikke spiste så innmari sunt. Tenk om jeg en dag bare este ut! Etter dette begynte tvangstankene og tanken rundt mat å surre. Jeg husker at jeg måtte ramse opp alt jeg hadde spist hver natt før jeg fikk sove. Og hvis jeg ikke fikk spist frokost før klokken 12, kunne jeg ikke spise på hele dagen. Jeg lagde meg helt rare regler. Etterhvert kom også tanken som var at hvis jeg først hadde spist en sjokolade, hvorfor kunne jeg ikke spise en is og da? og en bolle? Når jeg begynte på ungdomskolen så begynt jeg å få litt former. Lårene mine ble hatobjekt nummer en. Og etterhvert mer og mer av kroppen. Jeg hadde også ille "spisekick" i løpet av ungdomskole tiden.

Så hvor det hele har toppet seg.. Der jeg er i dag nå. I fjord på denne tiden begynt jeg min "ekstrem" slankekur. Jeg sluttet så og si å spise (maks 500 og jeg trente som en gal opptil hver dag i fire-fem uker. Jeg gikk ned rundt seks kg. Så var det påskeferie.. som betyr mye godteri for meg. Her sprakk jeg og spiste som bare rakker'n. Når jeg først spiser godteri, ja da er det ingen stopp. Og slik har det egentlig fortsatt. Jeg prøvde meg på ketolyse i mai, og gikk ned 2,5kg på en uke! før jeg sprakk så klart pga. 17.mai. Etter dette har det vært av og på slanking (lavkalori, sult) hele sommeren. Høsten har jeg gitt beng i hva jeg har spist og overspisingen har tatt helt overhånd. Særlig nå i det siste. Jeg har det helt forferdelig med meg selv. Det eneste jeg tenker på er mat, mat og atter mat. Det sliter meg ut og jeg blir så fortvilet. I tillegg at jeg er manisk depresiv som ikke gjør det så mye bedre.

Meningen med innlegget var egentlig å høre om det er noen som har hatt det likt som meg som det hjalp for å endre livsstil til lavkarbo? Jeg klarte helt fint og holde meg unna fråtsingen når jeg gikk på ketolyse sist. Hadde ikke sjokoladelyst heller, som jeg har HVER dag nå. Jeg må rett og slett legge om synet mitt på mat og få en anne livsstil. Nå spiser jeg for minst tre voksene menn om dagen. Helt forferdelig! Det er faktisk et under at jeg ikke er smellfeit, selvom vekten min har økt betydelig :(

Mulig dette innlegget ble bare rot, men måtte bare få det ut et sted. Matproblemene ødelegger meg.. :mad:

Hm. Jeg tenker at kanskje du burde ta en samtale med fastlegen din. Siden du er over 16 år kan du snakke med en lege uten foreldres innblanding.
Spiseforstyrrelse er profesjonelle folks domene. Her kan du få alle mulige rare svar som kan stemme og ikke stemmer.

Du sier ellers ingenting om vekt eller størrelse, høyde. Så dermed umulig for oss å vite om det er innbildt overvekt, eller reell.

Det ER mange som har klart å bli kvitt spiseproblemene med å endre kostholdet sitt. Å endre matvaner tar tid, og man må føle seg klar for prøve nye ting.

Jeg har en dokumentarfilm som heter "MAT?" Den handler om matintoleranse, og hvordan det påvirker helsen våres både psykisk og fysisk. Selv om den filmen handler om gluten og melkeintoleranse, kjenner jeg meg igjen i så mange tilfeller at det er helt skremmende hvor mye maten faktisk påvirker oss. Det er intervju av en dame med spiseforstyrrelser der også.

Her er en trailer av filmen (http://www.filmpraksis.no/Balansetrailer.html). Filmen er laget av www.filmpraskis.no

Jeg sier ikke at du kanskje har gluten eller melkeallergi, men at det du spiser idag kanskje har veldig stor betydning for spisemønsteret ditt? Det var sånn i mitt tilfelle iallefall. Før LCHF spiste jeg lite og mye om hverandre, men alltid feil mat. Hadde alltid dårlig samvittighet for alt jeg spiste, og klarte ikke å tenke på annet enn mat og hvor ulykkelig og mislykket jeg var som ikke taklet mat.

Håper du finner en vei ut av det. :klem:

Den filmen så intresang ut, får prøve å leie den en dag. Takk!

Jeg kan har perioder hvor jeg spiser lite og mye omhverandre som du skriver over, men ja feil mat. Tankene rundt maten er omtrent hele tiden. Før måltider og etter. Den dårlige samvittigheten jeg sitter igjen med hver gang. Håpløst..

Det er jo ingen tvil om at du har et unormalt forhold til mat. Du er også ganske ung, så om du ikke klarer å fikse dette selv så bør du oppsøke hjelp. Vettel har forøvrig noen veldig gode poenger.

Jeg lider av BED, og du kan jo se om du kjenner deg igjen i noe av dette (http://lchf4life.webs.com/bingeeatingdisorder.htm)?
Jeg mener ikke du på noen måte skal diagnosere deg selv, men mye av det du skriver om, er som å høre meg selv tenke når jeg var på din alder.
I så tilfellet bør du oppsøke hjelp, før det blir værre og konsekvensene større.

Jeg kjenner meg igjen i hvert eneste pungt på den listen. Det verste er at de siste ukene har jeg begynt å gjemme maten jeg spiser. All sjokolade eller kjekspapiret er gjemt i en skuff på rommet. Skammer meg over meg selv.

Jeg har veldig vanskelig for å åpne meg selv for noen, så dette å gå til lege tørr jeg rett og slett ikke. Føler meg så utrolig svak og skammer meg som sagt. Derfor vil jeg prøve å hvertfall legge om livsstilen til lavkarbo, for å se om det forbedrer noe. Er vel verdt et forsøk :)

Hei Sebra!
Ville bare si at dette med matproblemer og spiseproblemer kan være en slags avhengighet. Bitten Jonsson og Pia Nordström har skrevet boka "Sukkerbomben", om avhengighet til sukker og andre raffinerte karbohydrater.
Ellers kan du lese litt om Bitten Jonssons opplegg her: http://www.bittensaddiction.com/
Du skriver om skam i forhold til dette, og det er nok vanlig, men det hjelper deg ikke! Skammen er vel nettopp noe av kjernen i dette? Disse tingene er veldig infløkte, og jeg vil virkelig anbefale deg å søke legehjelp, og få snakke om dette med noen som kan disse tingene. Les om spiseforstyrrelsen BED, les om avhengighetsforhold til mat, og vit i det minste at du ikke er alene og at det finnes hjelp der ute. At du skrev om disse tingene her er veldig positivt, og jeg håper virkelig at du nå er i ferd med å bryte ut av denne vonde tilstanden.
Lykke til! :)

Jeg har veldig vanskelig for å åpne meg selv for noen, så dette å gå til lege tørr jeg rett og slett ikke. Føler meg så utrolig svak og skammer meg som sagt. Derfor vil jeg prøve å hvertfall legge om livsstilen til lavkarbo, for å se om det forbedrer noe. Er vel verdt et forsøk :)
Kjenner meg veldig igjen i dette. Man er redd for ikke å bli tatt på alvor, og at probleme bagatelliseres. Jeg skjønner veldig godt frykten din, men jeg skulle virkelig ønske jeg skjønte hva som foregikk når jeg var på din alder. Du er ihvertfall bevisst på dette, og selv det er et steg i riktig retning. Men hvis du er manisk depressiv har du kanskje en psykolog? Er det noen du kunne snakket med?

Jobben med å bli frisk må man faktisk gjøre selv, men med kyndig hjelp og veiledning kan du lære hvordan. Anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke hjelp. Har du hørt om Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser (http://iks.no)? Personlig har jeg ingen erfaring med det, men det er faktisk noe jeg har vurdert å snuse på selv. Det virker egentlig ikke så veldig skummelt syns jeg.. :o

Sebra: Jeg hadde ingen problemer med mat da jeg var på din alder, men i begynnelsen av tyveårene begynte det for fullt og har bare utviklet seg. Du er veldig ung, men har allerede slitt lenge og det høres veldig ut som om du trenger hjelp. Hjelp til å både forstå, takle og lære. Dette er ikke ment som kritikk, men faktum er at hjernen din ikke er ferdig utviklet enda. Som tenåringer er man ikke i stand til å se de hele og fulle konsekvensene av ting (selv om man selv er helt overbevist om at man gjør det), og spiseforstyrrelser kan fort få alvorlige konsekvenser (barnløshet, benskjørhet i ung alder m.m). Det er viktig at du søker hjelp nå. Hør hvilke tilbud som finnes der du bor, for du trenger "bare" en henvisning fra legen. Vær ærlig å si at du skammer deg så mye at du ikke vil si så mye om det til han, men at det er viktig at du får hjelp med spiseforstyrrelsen din av noen som KAN spiseforstyrrelser. Jeg har slitt med depresjon i over ti år selv og kan mye om det (og lite om spiseforstyrrelser), men jeg syntes det var fælt å åpne seg for noen. Etter noen år med øvelse har det blitt lettere og jeg får utbytte av det, men jeg klarer fortsatt ikke VISE følelser, bare snakke om dem. Selv om jeg ikke har hatt mye hjelp i den forstand at jeg har blitt friskere, så er jeg glad for at jeg søkte hjelp. Om ikke annet har det lært meg en del om meg selv sammen med det faktum at jeg har blitt voksen i mellomtiden. Selv er jeg ny på ketolyse, og synes det hjelper litt på overspisingen, men fortsatt tenker jeg konstant på mat og det å spise vanlig krever STOR selvkontroll. Jeg har ikke blitt friskere i hodet av kostholdsomleggingen, så behovet for ukontrollert spising er like fullt til stede. Lykke til! Jeg får så vondt av deg som er så ung og allerede sliter så mye.

vet ikke helt om jeg har postet under riktig, men la gå.

Jeg er en 17år gammel jente. Jeg sliter utrolig mye med mat og gjort det så lente jeg kan husker.. hvertfall siden jeg var 9-10 år gammel. Jeg har alltid spist mye usunt og aldri hatt et "sikkelig" kosthold. Utrolig nok har jeg alltid vært slank/normalvektig. Jeg husker når jeg var rundt 10-12år at jeg så på dokumentarer om ekstrem fedme osv. og ble veldig redd for å bli "sånn" i og med at jeg ikke spiste så innmari sunt. Tenk om jeg en dag bare este ut! Etter dette begynte tvangstankene og tanken rundt mat å surre. Jeg husker at jeg måtte ramse opp alt jeg hadde spist hver natt før jeg fikk sove. Og hvis jeg ikke fikk spist frokost før klokken 12, kunne jeg ikke spise på hele dagen. Jeg lagde meg helt rare regler. Etterhvert kom også tanken som var at hvis jeg først hadde spist en sjokolade, hvorfor kunne jeg ikke spise en is og da? og en bolle? Når jeg begynte på ungdomskolen så begynt jeg å få litt former. Lårene mine ble hatobjekt nummer en. Og etterhvert mer og mer av kroppen. Jeg hadde også ille "spisekick" i løpet av ungdomskole tiden.

Så hvor det hele har toppet seg.. Der jeg er i dag nå. I fjord på denne tiden begynt jeg min "ekstrem" slankekur. Jeg sluttet så og si å spise (maks 500 og jeg trente som en gal opptil hver dag i fire-fem uker. Jeg gikk ned rundt seks kg. Så var det påskeferie.. som betyr mye godteri for meg. Her sprakk jeg og spiste som bare rakker'n. Når jeg først spiser godteri, ja da er det ingen stopp. Og slik har det egentlig fortsatt. Jeg prøvde meg på ketolyse i mai, og gikk ned 2,5kg på en uke! før jeg sprakk så klart pga. 17.mai. Etter dette har det vært av og på slanking (lavkalori, sult) hele sommeren. Høsten har jeg gitt beng i hva jeg har spist og overspisingen har tatt helt overhånd. Særlig nå i det siste. Jeg har det helt forferdelig med meg selv. Det eneste jeg tenker på er mat, mat og atter mat. Det sliter meg ut og jeg blir så fortvilet. I tillegg at jeg er manisk depresiv som ikke gjør det så mye bedre.

Meningen med innlegget var egentlig å høre om det er noen som har hatt det likt som meg som det hjalp for å endre livsstil til lavkarbo? Jeg klarte helt fint og holde meg unna fråtsingen når jeg gikk på ketolyse sist. Hadde ikke sjokoladelyst heller, som jeg har HVER dag nå. Jeg må rett og slett legge om synet mitt på mat og få en anne livsstil. Nå spiser jeg for minst tre voksene menn om dagen. Helt forferdelig! Det er faktisk et under at jeg ikke er smellfeit, selvom vekten min har økt betydelig :(

Mulig dette innlegget ble bare rot, men måtte bare få det ut et sted. Matproblemene ødelegger meg.. :mad:

Åååh, det var akkuratt som å lese om meg selv! På grensa til skummelt... Har hatt akkuratt de samme problemene med mat/kropp/psyke som deg. Skal ikke komme nå å si at nå er alt bra og fint og supert, men det jeg kan si deg er at om du tar tak i det kan det bli bedre! Du er jo allerede ett stykke på vei når du har insett at du faktisk har ett problem :)

Mitt beste tips til deg er å snakke med fastlegen og be om henvisning til psykolog om du ikke allerede har en(?) Det hjalp hvertfall for meg (etter en god stund vell og merke...:))

Ønsker deg masse lykke til :klem:

Hei. Jeg hadde bulimi;overspiste og kastet opp. helt til jeg ble tvunget til å slutte å kaste opp. da måtte jeg sette meg ned i ro og mak og skrive en liste over mat jeg tillot meg å spise som jeg trodde jeg ike ville komme til å gå opp i vekt av og som jeg i tillegg trodde jeg kunne klare å holde ut på uten å få trang til å overspise av fysiske årsaker. Det psykiske tok jeg utenom ved å grine masse, og jeg skapte psykisk rom for meg selv ved grensesetting.

Ketolyse er supert for å slippe avhengigheten av raske karbohydrater i form av sukker.
Jeg tror virkelig at om du spiser karbohydrater i form av grønnsaker, får i deg kjøtt/egg/ost/fisk til hvert måltid for å dekke proteinbehovet pluss at du tar en ss med med Udos choice f.eks over grønnsakene til hvert måltid vil få det mye mer stabilt. Prioriter deg selv og egen helse! Du er gull verdt og burde ikke gå og ha det vondt. Om du har det vondt kjenn på det, snakk om det og grin/skrik det ut.

Jeg må bare spørre om en ting - men er litt redd for å tråkke i et vepsebol nå...:o

Jeg har hatt spiseforstyrrelser før (periodevis ukontrollert spising), og har ikke snev at dette nå på LCHF. Men, hvis jeg smaker på en kake, eller tar en vaffel i kantina, så setter det igang lysten til å kaste meg over masse mat igjen.

Her er spørsmålet: Er det sånn at når man har bulimi eller BED helst går etter karbohydratrike matvarer? Mener jeg hadde det sånn. Det var ikke akkurat ribbe eller egg & bacon jeg ville fråtse i, men mer typ spaghetti, pizza, boller, kaker, sjokolade, baguetter osv. Karbohydratbomber med andre ord.

Jeg må bare spørre om en ting - men er litt redd for å tråkke i et vepsebol nå...:o

Jeg har hatt spiseforstyrrelser før (periodevis ukontrollert spising), og har ikke snev at dette nå på LCHF. Men, hvis jeg smaker på en kake, eller tar en vaffel i kantina, så setter det igang lysten til å kaste meg over masse mat igjen.

Her er spørsmålet: Er det sånn at når man har bulimi eller BED helst går etter karbohydratrike matvarer? Mener jeg hadde det sånn. Det var ikke akkurat ribbe eller egg & bacon jeg ville fråtse i, men mer typ spaghetti, pizza, boller, kaker, sjokolade, baguetter osv. Karbohydratbomber med andre ord.

Nå vet ikke jeg hva som er "normalt" altså, kan bare snakke for megselv. Men jeg hadde mer anoreksi/bulimi. Jeg spiste ekstremt lite, men normal og forholdsvis sunn kost. De gangene jeg sprakk var når jeg fikk i meg type kjeks, kaker, is, godteri, chips ol. Klarte absolutt ikke kontrollere inntaket, og ende opp med dårlig samvittighet og kasta opp alt. Var sjelden jeg kasta opp "mat", der klarte jeg liksom å holde meg på matta:o

Men spennende å høre andre erfaringer/synspunkter på dette!:)

Typisk er nok fett og sukker /fine bakevarer,kjeks is, etc.ja. Denne kombinasjonen fører til utskillelse av hormoner som gir en god følelse. Som om man får en god klem på farfars fang?:) For det er hva man trenger, eller hva?

Kjenner en som gjorde det daglig. Hun måtte tenke fornuftig på økonomi og kjøpte derfor inn spaghetti som hun kokte og blandet olje inn i etter koking tre ganger daglig. Det var enkelt å kaste opp. Praktisk;)

Om man får i seg det kroppen trenger og unngår sukker går det lettere å holde seg unna. Og det å kjenne på fortvilelse og frustrasjon og sorg etc istedetfor å løpe etter mat for beroligelse.

Alle med spiseforstyrrelse skulle fått en snill voksen å gråte på fanget til hver. Min redning var å få en omsorgsfull kjæreste jeg kunne gråte og prate hos. Og når det kom til de skikkelige store følelsene fant jeg tro på Gud og hengav meg til kjærligheten som omgav og støttet meg når jeg følte på voldsomme følelser helt ute av meg.

Jeg har heldigvis sluppet unna spiseforstyrrelser, og jeg skal ikke påstå at jeg vet hvordan det føles, men etter flere år med depresjon i ungdomstida kjenner jeg følelsen av å trenge hjelp. Sebra, vær så vær så snill å ta en tur til fastlegen. Eller om ikke han/henne, så en helsesøster eller rett og slett Buf direkte (heter det enda det?). Å be om hjelp er dritskummelt, men ikke på langt nær så skummelt som å ikke gjøre det, og når det er gjort så er det gjort. Det er ingenting å skjemmes over, selv om man kanskje ikke klarer å la være, men finn det rasjonelle stedet i deg hvor du vet at alle trenger hjelp innimellom, og ta den telefonen.

Lavkarbo er flott, og ketolyse er flott, men det er ikke en magisk løsning og det er ingen erstatning for en person som lytter og hjelper. Ingen her vet noe om hvordan din kropp er, og det er langt fra sikkert at ketolyse KUR er det du trenger. Det som ER helt sikkert er at du trenger noen som kan hjelpe deg igjennom dette. Men du må tørre å spørre.