Jeg så nettopp denne dokumentaren om Renee Williams og synes den var utrolig trist men samtidig veldig fin. En skikkelig tankevekker.

Dokumentaren er i 4 deler:
http://www.youtube.com/watch?v=vPATAyhlWpk

Egentlig skremmende at en slik type oprasjon har kommet, ødelegge kroppen for å få den slankere, i stedenfor at en spiser rett mat. Har alltid hatt litt vanskleig forhold til denne type oprasjon, enda mer nå som jeg har oppdaget lavkarbo. For noen som er ekstremt overvektige så ville jeg tro at lavkarbo hadde hvert en grei overgang, bedre en lavkalori

HVORDAN lar noen seg selv bli så utrolig stor? Jeg vet jo selv at plutselig er man på ei vekt man ikke hadde planer om å være osv.. men det må jo merkes når man beveger seg så høyt opp som 400 kg? 400 kg er jo helt forferdelig høy vekt. Min maxvekt er nesten 87 kg..og for meg var det grusomt. Klær passer ikke, kroppen er tung osv.. jeg klarer virkelig ikke å skjønne at man tillater seg selv å bli så stor som 150 kg en gang..

Men igjen, nå er det vel strengt talt ikke noe man tillater seg selv å bli? Det MÅ jo være en form for spiseforstyrrelse og psykisk problem, når man blir så stor?

Det må være så utrolig trist å bli så stor, når man trenger x antall personer for å få deg ut av huset osv:(

Det MÅ jo være en form for spiseforstyrrelse og psykisk problem, når man blir så stor?


Så en annen dokumentar der de konkluderte med at mange av de overstore har en eller annen i omgangskretsen (ofte mor eller kjæreste) som er en såkallt FEEDER... dvs at de lager mat, bringer mat osv osv... :(

Ofte er det feederens problem som overføres til den som ender opp som overstor.

Så den ene programmet med hun moren som var 600 pounds.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg var både sint og synes synd på henne.
Synes også veldig synd på barna hennes som må bade, ta vare på henne og gi henne mat.
Hun kunne ikke ta operasjon fordi hun var for stor og fikk derfor hjelp fra en psykolog/ernæringsekspert(?)
Ble til at hun "ga opp" slankingen da hun ikke likte maten hun fikk.

Jeg har vært så høyt oppe som 155 kg(var høygravid) og ligget stabil på 140 kg i ca 3 år før jeg begynte på ketolyse.
Her gikk det i depresjon og trøstespising/overspising.

Forskere har forsket på dette, man blir ikke så stor bare fordi man liker mat. Det ligger noe mer bak det. Det er som heroin og alkohol. Det ble testet på noen mus, alle var av samme kull. Enkelte av dem produserte noen stoffer i hjernen når de spiste, disse ble overvektig mens dens søsken holdt seg slank. Disse stoffene som blir produsert er noe lignende stoffet som produseres når man er glad/orgasme.

Det er det samme med mennesker, vi produserer lignende stoffer i hjernen når vi spiser, noen mer enn andre. De som blir så overvektig produserer VELDIG mye av dette stoffet og det er også noe som kan utvikles når man forbinder mat med trøst.

Omtrent alle som har vært så overvektig (200kg +) som har slanket seg, legger på seg igjen all vekten nettopp pga dette stoffet. Det er lett å falle tilbake i gamle vaner, fordi man ofte unner seg å smake "bare et pizza stykke", "bare en hotdog", noe som ofte resulterer i at en person som har vært så overvektig, spiser enda et stykke, så en hel pizza, så en til.. Det er på lik linje med som om en tidligere heorin bruker "bare skulle tatt et til shot".

De er rett og slett avhengig.

Hormonet ghrelin som ligger i magesekken er med på å trigge kroppen til å ville gå tilbake til maxvekt uansett hvor mye man klarer å gå ned i vekt. Den store fordelen med en vektoperasjon er at man kobler bort den delen av magen som produserer dette hormonet, og man har derfor ikke den samme triggingen for å gå opp igjen i vekt etter man har gått ned ved hjelp av en vektoperasjon.

Jeg har veid ganske mye, og selv etter flere år med lavkarbokost og masse kunnskap om lavkarbo valgte jeg å gjøre en vektoperasjon, mye fordi jeg ikke hadde motivasjon til å leve på streng lavkarbokur i årevis uten utskeielser. Jeg har ikke psykiske problemer, eller noen store underliggende greier, og synes det er tåpelig at noen mener at det må jeg ha siden jeg har hatt en bmi på over 50. Jeg har alltid hatt et bra liv, men har vært overvektig siden jeg var en liten jente. Da jeg ble gammel nok til å ta ansvar for maten min selv var selvfølgelig ikke kunnskapen bra nok, men jeg stort sett holdt meg på den vekten jeg hadde da. Selvsagt gått litt ned, og så opp igjen til slik jeg alltid har vært, men jeg må si at vektoperasjonen var et godt valg for meg.

Lavkarbo er min "religion" selv om jeg er vektoperert, og jeg synes det er litt trist at dere fordømmer oss som velger å ta en vektoperasjon. Det virker egentlig ikke som om dere kan nok om hva en vektoperasjon er for noe...

Synes feederne er det største problemet, om de begynner å overøse overspiseren med sunn mat og kutte ut alt godteriet, brusen etc burde ting gå rett vei. Å kjøre slike på ketogendiett burde jo være ypperlig siden man både får god mat, blir mett og går ned i vekt. Endel av de bør nok ha psykologhjelp også.

Lavkarbo er min "religion" selv om jeg er vektoperert, og jeg synes det er litt trist at dere fordømmer oss som velger å ta en vektoperasjon. Det virker egentlig ikke som om dere kan nok om hva en vektoperasjon er for noe...

Beklager, jeg vet nok ikke så mye om slik operasjon, her lærte jeg noe nytt.

Syns uansett at det er ganske grusomt hvor overvektig verden har blitt, en skremmende utvikling

Syns uansett at det er ganske grusomt hvor overvektig verden har blitt, en skremmende utvikling
Jeg hadde hørt m at endelskmenn hadde blitt et overvektig fokeslag, men skjønte ikke omfanget av det før vi var i Tyrkia i fjor, på et sted med nesten bare engelskmenn! Tror ikke det var EN normalvektig person mellom 7 og 22 der! Foreldrene var det kanskje 30% av som var normalvektige eller litt lubne, resten var store! Men ikke så rart når man så hva de puttet i seg :rolleyes:

Jeg ser på supersize vs superskinny som går på tv3. Ser på mye av maten at jeg skjønner hvordan de blir slik.

Jeg synes det er helt forferdelig at det gikk på langt før hun fikk hjelp :(

Jeg ønsker ikke å dømme de som velger operasjon, men stiller meg kritisk til at de fremste ekspertene på overvekt i Norge, bl.a. Hjelmeseth, ser ut til å anbefale operasjon framfor f.eks. lavkarbodiett. Mener ar de som sliter med alvorlig overvekt burde bli forelagt de forskjellige alternativene.

Både jeg, og veldig mange andre overvektsopererte HAR prøvd lavkarbo før operasjonen, jeg føler meg ganske oppegående og har mye kunnskaper om kosthold. Operasjon er en siste utvei, og slett ingen lett vei å gå eller et enkelt valg å bestemme seg for. Enig i at dersom man ikke seriøst har prøvd seg på lavkarbo, så bør man det før en evt. overvektsoperasjon.

stiller meg kritisk til at de fremste ekspertene på overvekt i Norge, bl.a. Hjelmeseth, ser ut til å anbefale operasjon framfor f.eks. lavkarbodiett.
De fremste "ekspertene" på overvekt (som som regel aldri ha veid et gram for mye selv) ser på overvektige som late og viljeløse, og har derfor ikke tiltro til at det finnes andre alternativer. :rolleyes:

Jeg tror litt av problemet er at anser overvekt som ett problem, og ikke en konsekvens av mange ulike problem. Overvekt kan jo komme av alt fra psykiske problemer til hormonforstyrrelser til latskap til gud vet hva. Jeg var supertynn i alle år frem til jeg ble gravid. Etter det klarte jeg ikke gå ned. Jeg prøvde alt! Men sukkersuget satt i, jeg MÅTTE ha mat hele tiden..
Etter lavkarbo så ser jeg jo det, jeg spiste feil, jeg stresset kroppen og psyken. Men sånt er umulig å se når man står midt i bobla og ikke har kunnskapen.
Jeg er nok en man vil kalle en "sterk person" jeg har selvkontroll og selvdisiplin så det holder, så jeg klarer finfint å holde dette kostholdet konsekvent. Men jeg sliter ofte når jeg er ute, og ALDRI finner mat jeg kan spise, sånn kjapt. 7-11, deli de luca, u name it, ingen kan tilby meg noe kjapt, om jeg ikke kjøper en pølse uten brød/lumpe...
For alle de som ikke klarer å være så innmari supersterke hele tiden skjønner jeg at det er vanskelig å holde vekta, spesielt om de ikke har den kunnskapen om mat og kost som jeg føler meg heldig nok til å ha fått.

Så utrolig trist at det gikk så langt før hun fikk hjelp. Dersom hun hadde fått hjelp før hadde utkommet kanskje vært anderledes.