Restart
03-07-11, 20:57
Jeg leste en av de andre innleggene om folks kommentarer når man går ned i vekt.
Det er nok mye i det der at man forandres foran øynene på folk, og at det kan være vanskelig for folk å forholde seg til det..., men jeg blir litt provosert over at folk vurderer andre på så rent fysiske ting i så stor grad i det hele tatt.
Egentlig når det gjelder alt fra frisyrer til klær, eller andre forandringer også.
Det gjør det vanskeligere å tenke på å skulle delta i nye situasjoner som er litt sårbare også, eller prøve seg litt frem med en ny stil når man ikke helt har funnet seg selv ennå, når man vet at det vil bli så vurdert.
F.eks har jeg ikke kledd av meg foran folk på 19 år.
Det er 19 år siden nå siden jeg badet et offentlig sted eller var på stranden i mindre enn dekkende sommerkjole eller skjørt til under knærne.. (og det gjelder ferier til varmere steder også, hjemme, med venner eller familie).
Ingen singletter eller bikinier, eller sommerkjoler med stropper...
Ikke for meg selv i hagen en gang, for jeg hater at naboen når som helst kommer bort til hekken for å hilse eller noe.
Jeg føler det like ubehagelig som om folk skulle sett meg drive med personlig hygiene eller noe helt avkledd på badet, for det er en slags fysisk bevis på det jeg selv sliter med.
Og derfor føler jeg meg så avkledd psykisk hvis overvekten min synes i enda større grad enn til vanlig, og derfor er det også et langt skritt å skulle være avkledd rundt mennesker igjen.
Og det blir enda verre å komme over den terskelen når jeg hører hvordan folk rundt meg vurderer andre rundt seg så lett.
Det trenger ikke være ment slemt en gang.. Selv uskyldige kommentarer som "Alle i den familien har visst samme tykke legger, lymfeknuter e.lign" viser jo at de vurderer fysiske trekk så fort noen er avkledd...
Da vet jeg jo at de automatisk vil ha de samme øynene på meg, selv om de ikke sier noe fordi de er høflige nok til det.
Men jeg vet jo at de automatisk ser og vurderer og gjør seg opp en mening, og det er et ekstra press som er vanskelig å takle når jeg selv sliter med det i så stor grad som jeg fortsatt gjør.
Jeg vil jo ikke la sånt påvirke meg i lengden, og jeg vet dette er min jobb å komme videre med, men det er hardt å ha det som et ekstra press i begynnelsen.
Det er det selv om jeg ikke ønsker å innrømme at det påvirker meg.
Jeg synes bare det er tøft nok selv, uten et "dommerpanel", og skjønner ikke at det må være så fokus på rent fysiske trekk.
Kan ikke folk heller glede seg til å høre om den siste hobbyen, glede seg over humoren..
Det er så mye nederlag i det for meg å kle av meg før jeg er helt i mål, og det er fortsatt en lang vei før jeg føler det bekvemt...
Måtte bare få ut av meg dette, for dette er noe jeg aldri tar opp med folk uten å gjemme meg bak anonymitet, og jeg trengte å lufte hvor vanskelig det er å ikke kunne nyte de varme dagene pga mitt eget fengsel som jeg ikke finner nøkkelen til så raskt...
Det er nok mye i det der at man forandres foran øynene på folk, og at det kan være vanskelig for folk å forholde seg til det..., men jeg blir litt provosert over at folk vurderer andre på så rent fysiske ting i så stor grad i det hele tatt.
Egentlig når det gjelder alt fra frisyrer til klær, eller andre forandringer også.
Det gjør det vanskeligere å tenke på å skulle delta i nye situasjoner som er litt sårbare også, eller prøve seg litt frem med en ny stil når man ikke helt har funnet seg selv ennå, når man vet at det vil bli så vurdert.
F.eks har jeg ikke kledd av meg foran folk på 19 år.
Det er 19 år siden nå siden jeg badet et offentlig sted eller var på stranden i mindre enn dekkende sommerkjole eller skjørt til under knærne.. (og det gjelder ferier til varmere steder også, hjemme, med venner eller familie).
Ingen singletter eller bikinier, eller sommerkjoler med stropper...
Ikke for meg selv i hagen en gang, for jeg hater at naboen når som helst kommer bort til hekken for å hilse eller noe.
Jeg føler det like ubehagelig som om folk skulle sett meg drive med personlig hygiene eller noe helt avkledd på badet, for det er en slags fysisk bevis på det jeg selv sliter med.
Og derfor føler jeg meg så avkledd psykisk hvis overvekten min synes i enda større grad enn til vanlig, og derfor er det også et langt skritt å skulle være avkledd rundt mennesker igjen.
Og det blir enda verre å komme over den terskelen når jeg hører hvordan folk rundt meg vurderer andre rundt seg så lett.
Det trenger ikke være ment slemt en gang.. Selv uskyldige kommentarer som "Alle i den familien har visst samme tykke legger, lymfeknuter e.lign" viser jo at de vurderer fysiske trekk så fort noen er avkledd...
Da vet jeg jo at de automatisk vil ha de samme øynene på meg, selv om de ikke sier noe fordi de er høflige nok til det.
Men jeg vet jo at de automatisk ser og vurderer og gjør seg opp en mening, og det er et ekstra press som er vanskelig å takle når jeg selv sliter med det i så stor grad som jeg fortsatt gjør.
Jeg vil jo ikke la sånt påvirke meg i lengden, og jeg vet dette er min jobb å komme videre med, men det er hardt å ha det som et ekstra press i begynnelsen.
Det er det selv om jeg ikke ønsker å innrømme at det påvirker meg.
Jeg synes bare det er tøft nok selv, uten et "dommerpanel", og skjønner ikke at det må være så fokus på rent fysiske trekk.
Kan ikke folk heller glede seg til å høre om den siste hobbyen, glede seg over humoren..
Det er så mye nederlag i det for meg å kle av meg før jeg er helt i mål, og det er fortsatt en lang vei før jeg føler det bekvemt...
Måtte bare få ut av meg dette, for dette er noe jeg aldri tar opp med folk uten å gjemme meg bak anonymitet, og jeg trengte å lufte hvor vanskelig det er å ikke kunne nyte de varme dagene pga mitt eget fengsel som jeg ikke finner nøkkelen til så raskt...