Dette er langt, men jeg blir uendelig glad om noen har innspill på dette!!

Før jeg startet på lavkarbo for snart et halvt år siden, var jeg plaget av noen anfall som kom på morgenen, som lignet på panikkangst, men som jeg heldigvis ble kvitt etter kort tid på lavkarbo. I ettertid leste jeg om blodsukkerfall, og syntes beskrivelsen passet veldig godt til det jeg opplevde.

Nå skjer omtrent det samme igjen. Jeg spiser fremdeles lavkarbo, så det overrasket meg at jeg skulle få det tilbake. Men det er ikke helt likt, så kanskje det bare er ett av to symptomer?

Ok, her er hva som skjer:

Etter å ha spist en liten frokost, og drukket 1/2 kopp kaffe, ser jeg at jeg plutselig har dårlig tid, og har glemt å ordne et par ting. Jeg farer rundt i leiligheten, og så begynner hodet å jobbe veldig veldig fort, samtidig som kroppen spenner seg og jeg blir kvalm. Hjertet hamrer og jeg klarer ikke å tenke klart.

Jeg setter meg ned, puster, gir blanke i om jeg kommer for sent. Det tar lang tid før jeg blir nogenlunde normal igjen, og selv en time etterpå er jeg skjelven som etter en svært skremmende opplevelse.

Det kommer nå som da i en periode med stor mental påkjenning. Jeg takler for øyeblikket ufrivillig barnløs-situasjonen svært dårlig, og har mye å gjøre på skolen. Jeg tenker at kroppen overreagerer veldig, at den skulle ha pumpet ut litt adrenalin, og så gir den full gass i stedet, men det er bare en lite begrunnet teori jeg har.

Første gang, før lavkarboen, var jeg hos legen med dette, som klappet meg på hodet og sa at jeg sikkert bare var litt sliten, ta to uker sykemelding. Det ga meg ekstra tid til å tenke på alt det vanskelige, i tilleg til at anfallene selvsagt var tilbake så snart sykemeldingen var over, og jeg ikke bare gikk hjemme og slappet av.

Er det noen som kan tenke seg hva dette kan være? Noen som har lest om noe liknede eller har noen ideer om hvordan jeg kan søke hjelp? Jeg har allerede funnet ut at jeg ikke tåler så mye kaffe, men en halv kopp går bra. Har så vidt begynt å trene, kanskje det hjelper. Jeg ser at det er lurt å tilrettelegge livet så det blir minst mulig stress, men jeg kan jo ikke satse på et stressfritt liv, særlig ikke med første prøverør rett rundt hjørnet. Dessuten er jeg jo selvsagt bekymret for at dette kan være symptom på noe vanskeligere enn bare "en litt tøff periode".

Noen av dere som har noen forslag?

Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg med dette, men forsøker.
Min tanke er at dette nok er en slags angst utløst av stress. Jeg har angst i noen konkrete situasjoner-altså ikke generelt sett. Slik du opplever det hadde jeg det de gangene jeg prøvde å kjøre bil-det har jeg nå gitt opp. Får det i noen andre situasjoner også, men legger opp livet så godt jeg kan for å slippe for mange av disse "anfallene". Jeg var feks et år leder for svømmeavdelingen i bygden høyst ufrivillig, visste lite og ingenting om å drive en organisasjon og kom borti mange situasjoner hvor jeg følte jeg jeg ikke visste i det hele tatt hva jeg holdt på med og hvordan man skulle takle det. Fikk da noen slike anfall, følgelig tar jeg ikke på meg leder jobb for noe igjen uten at det er for noe jeg har kompetanse på.


Kanskje bommer jeg totalt nå, jeg er hverken psykolog eller psykiater, men dette er mine tanker om hva som hender med deg. Om det er stress som er årsaken, er det lite annet å gjøre enn å legge opp livet så godt du kan for å unngå for mye stress,mentalt stress opplever jeg å takle bedre med jevnlig trim/trening-og tid helt alene med totalt avslapping i ny og ne! Håper du får svar fra noen som kanskje har bedre grunnlag enn meg for å svare:)

Jeg syns rett og slett dette høres ut som klassisk panikkangst utløst av stress, jeg da!

Men når det er sagt, panikkangst kan ha fysiske årsaker. En venninne hadde slike anfall og etter laaaang tid ble det ved en tilfeldighet oppdaget at hun ikke trengte Sobril, men Levaxin. Stoffskiftet hennes var så lavt at det var farlig! Etter at hun begynte på Levaxin, har hun ikke opplevd det en eneste gang!

Regner med at du har koll på stoffskiftet ditt, men er adrenalin/kortisol etc sjekket?

Tusen takk for svar, Streber!

Det er veldig nyttig å høre andres opplevelse av lignende opplevelser!
Moren min hadde faktisk samme opplevelse når hun kjørte bil, helt til hun oppdaget at hennes nærsynthet gjorde at hun hadde blikket en knapp meter foran bilen, og dermed kom motgående biler, skilt og svinger veldig fort og overraskende. Når hun fikk sterkere briller og lærte seg til å se lengere fram igjen, gikk det bedre.


Kitt - Tusen takk for svar! Det jeg har lest om panikkangst tidligere har hatt redsel og angsttanker som hovedsymptom, og siden jeg ikke er redd eller tenker på å dø osv, har jeg tenkt at jeg ikke har dette. Men gjorde et søk til siden du foreslo panikkangst, og fant en god oversikt på nhi.no (http://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/angsttilstander/panikklidelse-symptomer-og-tegn-9147.html), hvor slike tanker er nevnt, men ikke viktigst. Ser at det ofte henger sammen med depresjon, og det skal jeg ikke se bort i fra at jeg har/er/hvamannåsier.
Oj, tipper din venninne har det bedre på Levaxin!

Har mistet litt oversikt over hva som har blitt gjort ifb tester, men synes å huske at stoffskifteblodprøver er i orden, fastende blodsukker og glukosebelastning i orden, skjoldbruskkjertel ultralydundersøkt og i orden, og nevrologisk undersøkelse i orden (annen årsak for utredning, men nevner alt jeg kommer på). Adrenalin og kortisol tror jeg ikke er sjekket.

Fint om jeg fikk penset deg i riktig retning!:)
Det er jo lettere å både takle og unngå slike ting når man vet årsaken og hva det er. Som Streber sier, prøv å unngå de stress- situasjonene du har mulighet til å påvirke. Feks ved å ikke la deg stresse av å ha dårlig tid. Nå vet du jo at du da kanskje endre opp med å ikke komme i det hele tatt!;)
Og som min veileder stadig sa til meg: hva er det verste som kan skje om du kommer for sent? Er det egentlig såååå farlig? osv

Tenker at du uansett bør snakke med legen din og be om at det måles adrenalin/kortisol eller liknende. Er jo greit å vite at det også er ok sånn før oppstart med prøverør etc!

Slapp av, pust og masse lykke til!:klem:

Takk for gode råd! :klem:

Det underlige er at jeg stort sett aldri blir stresset av å være for sent ute (til min samboers store fortvilelse). Men det kan virke som om det er en trigger, så skal tilrettelegge bedre.

Ringte fastlegen for å avtale en time, og fikk beskjed om at hun har sluttet. Da begynte jeg å gråte :o Huff, ikke helt på topp om dagen. Skal se meg om etter en ny fastlege. Og ta det rolig.

:meditere:

Har hun bare sluttet uten å gi beskjed til pasientene sine??? How ruuuuude!

Tror Photo(og Carisma?) er veldig fornøyd med sin fastlege i Oslo. Kan jo spørre henne om du ikke har noen du vet om!

Noen ganger gjør kroppen ting vi ikke helt skjønner, men den har som regel et poeng!;)

:klem:

Ja, hun har hatt vikarer en stund, men de kunne jo ha sagt i fra :ja:

Takk for tips, skal høre med dem hvis jeg ikke finner noe!

Den har kanskje det, men det er helt greit når den er frisk og fin og samarbeidsvillig også! :klem: