Jeg føler meg som i et fengsel når mine nærmeste (mamma mest) "bryr seg" og kommenterer mitt utseende, mitt kosthold, mine handlinger, mine valg,mine følelsesuttrykk, mine vaner, ja, alt som ikke ligner henne. Jeg føler meg invadert og trekker meg vekk og er da som i et innelåst bur. For jeg er redd for å gå ut i friheten, fordi der kommer hun igjen og kritiserer, bemerker, kommenterer, synser, spør uten sympati. Jeg vil bare få være i fred slik jeg er. Jeg er sårbar og klarer ikke å la henne holde på uten at det går innpå meg. Uten at jeg beskytter meg. Hun virker blottet for evnen til empati.

Hun har mange ganger gitt uttrykk for manglende forståelse for at noen spiser mer enn hun som spiser svært lite. Hun ser grådighet i det og det forakter hun. Hun gir uttrykk for bekymring ved min søsters overvekt nå, men tidligere snakket hun bak hennes rygg til meg og sa med forakt i stemmen at hun hadde lagt på seg. Hennes redsel uttrykkes som forakt, tror jeg. En gang lo hun da jeg gikk ut av stua og kommenterte at rompa mi var blitt større til søstera mi som satt sammen med henne. Da ble jeg knust og løp ut. Hvordan kunne hun? Og nå er jeg redd for denne forakten hennes for grådighetstegn som det å spise mye og vær lubben/fet. Jeg har allerede fått min del forakt hver gang jeg sier ifra (fordi jeg ikke vil være i det omtalte fengselet) , hver gang jeg er sint, når jeg gråter er det "selvmedlidenhet" som hun kaller. Trøste har hun aldri gjort. Ikke da jeg var liten heller.

Når jeg er tynn ser hun på min kropp med beundring. Det er sært. Som om hun ser på en vakker porselensfigur. Mn nå som jeg er så tynn at det er ikke er pent mer, da må hun selvsagt si noe på det også. Men jeg vil ikke styres av henne. Jeg er ikke interessert i å høre hennes mening og følge hennes idiotiske: nå må du spise mer. Hallo, jeg er 39 år.

Å være meg er det ikke rom for føler jeg. Hva med deg, er du sårbar for andres meninger om dine personlige saker? For det er invasjon å holde på slik, eller hva? Det er ikke bra oppførsel?

Yrla, kjære, jeg mener du bør droppe denne damen!:nedfor:
Det er trist om sønnen din ikke får ha kontaktmed mormor osv, men du har bare ikke godt av henne! Og det som ikke er bra for deg, er ikke bra for sønnen din heller!

Du er gammel nok til å ta ansvar for deg selv, og det gjør du best ved å komme deg unna grepet hun har på deg!

Gjør deg selv, og sønnen din, den tjensten å ha et godt liv uten denne damen som bestandig og til stadighet ødelegger for deg!:klem:

Jeg har droppet moren min i perioder hun har vært uspiselig og det har faktisk hjulpet! ;)

Som du sier er du 39 år. Kutt kontakten med henne så mye som mulig, hvorfor skal du omgås mennesker som bare bryter deg ned? Om hun begynner slik så reiser du deg og går. Om hun spør hvorfor du går så si det som det er - at du ikke gidder sitte der og bli trakassert, men at du kommer tilbake igjen når hun klarer å snakke ordentlig til deg.

Enig, gi henne litt kuldebehandling en periode og la henne sitte i tenkeboksen.

Uff, dette høres ut som min svigermor...

Takk for at dere støtter meg. Jeg har avvist henne mange ganger i perioder. Hun går ikke i tenkeboksen av det fordi hun ser ikke seg selv utenfra, men det hjelper ørlite grann å si ifra at det hun sier sårer og at hun må slutt å kritisere etc. Hun kaller seg selv impulsiv, jeg vil si hun hele tiden sier det hun tenker uten sperrer. Og det er mye kjedelig som renner ut. Jeg har sagt ifra idag at jeg ikke kan ha kontakt med henne når hun er sånn, og hun lovte å prøve å skjerpe seg. Jeg ble overrasket over at hun ville høre meg ferdig og ikke legge skyld på andre. Ja, det er av barmhjertighet for henne jeg ser henne mye mer enn ønskelig. Hun har lite venninner, er fullstendig ubehjelpelig med å ta vare på seg selv og å vite hvordan hun skal takle sosiale og praktiske ting. Har hun kjæreste betyr jeg null. Da tar hun aldri kontakt. Da kan hun støtte seg til han. jg har ikke noe imot å gi henne tips om hva hun kan gjøre for egen helse etc, men liker dårlig at hun kommer til meg svak og redd og klamrende. Da har jeg ikke medfølelse selv om hun sikkert på den måten trygler om nettop det, men reagerer istedet med sinne fordi hun er så engstelig og svak. Det er så rart å se henne sånn når jeg vet hvor sterk og sta og slem hun var som yngre mot meg. Vel, vel, det var mor:) Jeg må få henne ut av systemet. Hennes redsel for fedme og kritikk på utseende sitter bak brystet mitt akkurat som hos henne og hindrer oss i å puste/leve fritt. Jeg innså idag at min forakt for fedme ikke var min men hennes. Jeg så hvor pent lubbenhet er. Kropp er pent, ferdig med det. Men hun som var modell som ung og ikke har så mye mellom ørene å komme med mener utseende er svært vikktig for å ha noe bra i det hele tatt. Ja ja, det var mor i mine øyne:) Takk igjen. Jeg får akupunktur for tiden og det skyller ut mye gammelt rask.

Jeg synes det virker som at du har kommet langt i å se henne uten å la dine følelser komme i veien...? Men du trenger kanskje hjelp til å innse at hennes meninger faktisk ikke betyr noe lenger. Du er et voksent, selvstendig individ som takler ditt liv, gjør deg opp dine egne meninger og tar dine avgjørelser, opp- og nedturer med selvstendighet og står kun til ansvar for deg selv.
Det er sjelden jeg har lyst til å anbefale psykolog, men i dette tilfellet har jeg lyst. Jeg trengte selv en sånn for å fortelle meg noe jeg egentlig visste for lenge siden på en sånn måte at jeg "trodde" på det fullt ut. Og det ga meg en befrielse som lot meg komme videre.
Behold gjerne kontakten med henne - eller la den kjølne innimellom etter hva du føler for, men fortsett for all del å stole på deg selv - at det du gjør er riktig for deg og at du har sterk nok rygg til å bære både riktige og feil avgjørelser. Når du gjør det vil du oppdage at hennes ord faktisk bare er ord... og kanskje også ha større overskudd og medlidenhet når hun er redd, uselvstendig og klamrer. Når hun er sånn, nå - så tror jeg ikke du skal forvente at hun "blir voksen" - bare innse at "sånn er hun" og innrette din nærhet/aavstand til henne ut fra hva du føler er riktig.

Selvstendighet gir styrke. *klem*

Jeg har ikke ord, men sender deg en klem. Ta vare på deg selv. Fint at akupuntur hjelper.

Uff, for en lei mor du har...

Min første tanke er at hun er misunnelig. Misunnelig på deg og din søster som lever livet uten de bekymringene hun har ift livet generelt. Det er synd hun ikke kan se at dette har smittet over på dere fra tidlig alder.

Jeg ville tatt et realt oppgjør. Kanskje du og søster sammen så hun skjønner alvoret? Eller, kanskje hun ikke evner å forstå...

Uansett, håper du klarer å komme styrket ut av dette og ser at forholdet til din mamma ikke er avhengig av vekten din, men av hennes sykdom.