Visste ikke riktig hvor jeg skulle legge dette, derfor postet jeg det i journalen min. Men så sier Lise at det burde stå et annet sted og.... Siden konklusjonen min er fysisk og mental balanse, - så fant jeg ut at denne delen av forumet ville passe.

Jeg gikk igjennom gamle bilder her forleden, og oppdaget hvor klart og MYE jeg har forandret meg i løpet av de siste 20-25 årene. Tjukk, slank, tynn, tjukk, slank, middels. I de slanke periodene har jeg uten unntak levd lavkarbo. I de tjukke periodene har det vært sykdom og dårlig matstell - OG semisunne lavkalori / lavfett dietter - for å få variasjon. I begynnelsen var nemlig lavkarbodiettene så begrenset når det gjaldt både type mat og mengde, at de var veldig vanskelige å følge i lengre perioder. Selv i dag hadde jeg ikke klart meg under 10 karber pr dag !

Men hver gang jeg falt av lavkarbo-vogna og begynte på noe annet (altså høykarbo) - la jeg på meg, ble deprimert og lei meg, spiste mer, trente mindre. Og for hver gang det skjedde lærte jeg noe, jeg lærte av feilene mine. Jeg lærte å kjenne kroppen min. Jeg klarte alltid å karre meg tilbake. Jeg ble sterkere og klarte meg lenger og lenger hver gang. Atkins forsket videre og kom med nye endringer - mere mat, flere karber. Og jeg fant nøkkelen (MIN nøkkel): VARIASJON !! Å fokusere på alt jeg KAN spise, ikke alt jeg IKKE kan, utprøving av nye oppskrifter, nye mattyper. Ikke si jeg ikke liker noe før jeg har prøvd. Kanksje flere ganger. Hvor viktig det er !! V-A-R-I-A-S-J-O-N.

Jeg har også lært meg YDMYKHET- å ta i mot støtte og en hjelpende hånd når det har blitt tilbudt, - uten å bli fornærma og forurettet for at noen kunne insinuere at jeg kanskje gjorde noe feil eller ikke hadde lest boka. Jeg har lært at jeg ikke behøver å være perfekt, - ingenting er ! Det er mennesker der ute i cyber-verdenen som har brukt masse tid og energi på å hjelpe meg, - og jeg vil være dem evig takknemlig.

Jeg har lært å være stolt av måten jeg spiser på, retten min til å spise slik. Og å ikke ta til takke med feil mat og dårlige alternativer fordi andre mener jeg bør (det kan da ikke være så farlig.....). Jeg spiser det JEG vil, ikke det andre mener jeg kan ! Jeg forsvarer den retten med stolthet og ikke skam/dårlige unnskyldninger slik jeg gjorde tidligere.

I det siste har jeg innsett at det å nå ønsket vekt er bonusen, ikke premien. Premien er å finne ut hvem jeg ER, hva MIN kropp trenger for å fungere optimalt, - hva jeg kan gjøre for å ha det bra med meg selv - både fysisk og psykisk.

Den siste lavkarbo reisen min begynte for over to år siden, - av forfenglighets årsaker etter å ha sett feriebildene....... Nå fortsetter reisen på grunn av helsegevinsten. Reisen tar aldri slutt, - det er ikke alltid lett.

MEN JEG MESTRER DET ! :D

Veldig bra skrevet Nille! :)


Og er det noe jeg har lært mye av så er det å lese dine innlegg på forumet her. Du er en av flere skikkelige gode ressurser for oss som er nye til lavkarbo.

... Og jeg fant nøkkelen (MIN nøkkel): VARIASJON !! Å fokusere på alt jeg KAN spise, ikke alt jeg IKKE kan, utprøving av nye oppskrifter, nye mattyper. Ikke si jeg ikke liker noe før jeg har prøvd. Kanksje flere ganger. Hvor viktig det er !! V-A-R-I-A-S-J-O-N.Svært enig! :ja:

....Jeg har lært å være stolt av måten jeg spiser på, retten min til å spise slik. Og å ikke ta til takke med feil mat og dårlige alternativer fordi andre mener jeg bør (det kan da ikke være så farlig.....). Jeg spiser det JEG vil, ikke det andre mener jeg kan ! Jeg forsvarer den retten med stolthet og ikke skam/dårlige unnskyldninger slik jeg gjorde tidligere.Nettopp! :stortsmil

Ja, du kan få sagt det, du Nille! Selv om de fleste av oss nok ikke har kommet så langt på veien til selvstendighet og stolthet omkring kostholdet vårt, er vi absolutt på vei. Jeg oppdager at når jeg først "tar mot til meg" (men hvorfor skulle jeg egentlig trenge det?) og sier at jeg har lagt om kostholdet mitt til lavkarbo etter Atkins' prinsipper eller noe i den retningen, møter jeg utrolig lite fordommer eller annen motstand. De som har kjent meg lenge ser jo for pokker at det fungerer og at jeg ikke ser ut som hjerteinfarktet er rett rundt hjørnet, men derimot ser sunnere ut enn på lenge. Og de fleste som kjenner meg veit hvor inderlig glad jeg er i mat og syns det er knallbra at jeg holder meg unna det jeg ikke skal ha. Og DET er også noe å være litt stolt av, ikke sant?
Veldig enig i det du sier om å fokusere på all den deilige maten vi faktisk KAN spise, i stedet for de tingene som kostholdet vårt ikke omfatter. Men de variasjonsmulighetene som ligger i et lavkarbokosthold blir det både morsomt og spennende å eksperimentere med mat og oppskrifter. Etter et halvt år (ikke så forferdelig lenge kanskje) lar jeg meg fortsatt overraske over hvor deilige middager vi spiser, hvor lekre lunchboksene mine er (og hvordan kollegaene kikker spent og sikler når jeg åpner dem) og hvordan det fortsatt går an å spise en kjapp frokost som metter lenge uten at det ligger en 3 cm tjukk brødblings i bunnen. Deilig.
Jeg prøvde meg faktisk på Atkins-dietten (og den gangen var det en diett) da jeg gikk på gymnaset. Men som du påpeker, Nille, var den utrolig restriktiv og lite variert på det tidspunktet og moder'n tok meg rett og slett av hele dietten med trusler om at jeg fikk flytte og betale maten sjøl om det var sånn jeg hadde tenkt å leve. Og så tok det jammenmeg nesten 30 år før jeg prøvde meg igjen.... Og nå har jeg altså et kosthold jeg er stolt av og som jeg stadig blir mer modig mht å vise fram for andre. Jeg er helt enig med deg, Nille - det er som å ha kommet "hjem" og det føles veldig, veldig godt.

*applaus*

:klem: :klem: