Har noen tanker... Og tankene er jo alt som er ... er det ikke?
Hvis vi tenker vi skal klare noe, så er sansynligheten større for at vi klarer det, enn hvis vi tenker vi ikke klarer det... (Selvoppfyllende profeti).

Tenker på oss som er samlet her og av ulike grunner trenger å stabilisere kroppene våre... Hva har fått oss i den situasjonen vi er i? Hvilke tanker, oppfatninger og følelser har bringt oss dit vi er i dag?

Dette er noe jeg tenker er veldig viktig å ta tak i..
-Oppnår vi ikke resultater, så må vi gå inn å prøve å finne eventuelle forestillinger som kansje hindrer oss..
(Som meg: Hvorfor klarer jeg ikke gå opp i vekt? En av de mentale forestillingene som hindrer meg er: - Jeg tror jeg ikke er god nok, og når jeg er så tynn som jeg er,- så er jeg hvertfall noe andre ønsker å være... ) For andre kan det være at de kansje ikke er klar for at andre begynner å behandle dem annerledes, - at kansje det går for fort, eller de er redd for forandringer...

Jeg tror den viktigste plassen å begynne er ved å elske og akseptere seg selv akkurat som vi er... For da vil vi gi slipp på masse og det vil bli tydeligere for oss hva vi tenker som ikke er godt for oss... og da kan vi jobbe aktivt med å erstatte disse tankene og forestillingene...

Jeg erklærer meg herved som ikke noe offer for hverken omstendigheter, egne tanker og følelser eller andre ting. Jeg tar nå fullt og helt ansvar for og kontroll over livet mitt, kroppen min og tankene! :)

Ha en flott kveld! :)

Mye bra tanker der (Vennen)

Men er ikke så flink som du, klarer ikke att disse KG. kommer snikende hele tiden.
Du har det jo motsatt da.

Til syvende å sist, så må man lære å elske seg selv, samme hvordan man ser ut.
Har slitt mye, hele livet, og nå prøver jeg virkelig, men det er vanskelig.

Man skal se sånn ut, ikke rynker, ikke noe fett, med andre ord ung og deilig resten av livet men det går jo ikke. Jo kanskje hvis jeg hadde vært en som bodde i USA, og spydde penger rundt meg.

Vet jeg har ett forvrengt bilde av meg selv, men hadde jeg hatt pengene, så hadde jeg gjort det meste. Så kanskje like greit att jeg ikke har penger,;)

Ha en fin kveld/eller natt du også....:) :) :) :) :)

Jeg har erfart at så lenge jeg jobbet mot meg selv kom jeg ingen vei. Så lenge jeg hatet speilbildet mitt og egenskapene mine og så på meg selv slik jeg trodde alle andre så på meg ja da sto jeg bom fast i smørja av selvfornedrelse og selvforakt. JEg spiste.. jeg spiste fordi jeg jo like godt kunne gjøre det i og med at fettet allerede hadde tatt overhånd. Noen matorgier fra eller til spilte liksom ikke noen rolle. Jeg foraktet meg selv, for jeg var jo ei dum ku uansett liksom. Så dette hatet til meg selv dro meg enda lengre ned. Helt til jeg nådde bunnen og ikke kunne komme særlig lengre ned.. Da snudde jeg og fikk opp øynene for hvem jeg faktisk var og hva jeg egentlig stod for. I det øyeblikket jeg startet å se på meg selv med andre mindre kritiske øyne skjedde noe fantastisk med meg selv og min utvikling. I steden for å synke ned i avgrunnen, dro jeg meg selv opp mot lyset. Jeg begyne å verdsette meg selv.. og med det også høste anerkjennelse og respekt fra andre. Den som ikke elsker seg selv evner ikke å bli elsket av andre. Joda, andre elsker en, men en evner ikke å se det og ta det til seg. Ikke før man får skylappene bort og klarer å seg seg selv for den man faktisk er. I det øyeblikket man aksepterer seg selv, aksepterer man også resten av verden. En som har ønsker om utvikling i positiv retning må først bli venner med sitt eget jeg. Ellers kommer man ingen vei. Man kan ikke utvikle seg positivt med en kappe av selvforakt hengende over hodet. Får man kappen bort blir man fri. Fri til å leve og elske alt det skjønne som livet kan by på. Så nøkkelen er respekt.. for seg selv.

veldig bra sagt fjonken. :ja: selv har jeg aldri hatt spiseforstyrrelse i sånn orgie stil. heller andre veien. for manisk med veiing og sunn mat. men nå er det helt fint. men som sagt veldig bra skrevet. :ja: :ja: :klem:

Dette har du helt sikkert veldig rett i Fjonken...Takk.:)