Etter litt "sjelegranskning" tror jeg at jeg har funnet ut hvorfor jeg har hatt vektproblemer. Mange ganger har jeg stilt meg spørsmålet "hvorfor går jeg opp i vekt etter å ha gått ned". Jeg har nemlig gått ned i vekt mange ganger tidligere. Lavkarbo fungerte absolutt best siden jeg ikke har trengt å gå sulten et sekund men det er ikke poenget her.

Når jeg nådde vektmålet mitt ble jeg veldig rastløs. Begynte å trene litt i organiserte former uten at jeg egentlig fulgte det opp noe særlig. Falt litt tilbake i gamle mønstre med tidvis overspising men det var ikke så ofte at det viste på vekten. Så kom en periode der jeg er veldig opptatt av å finne de bakenforliggende grunnene til mine vektproblemer samtidig som jeg merket en veldig trang til å begynne å røyke igjen.

I kveld gikk det opp for meg: Jeg har sannsynligvis en (stor) tomhetsfølelse som jeg ikke tidligere har kjent på. Denne har jeg dempet med enten mat, trening, røyking og diverse prosjekter fra a-å. Når jeg har slanket meg så har det vært et prosjekt, røykeslutt har vært et prosjekt, affirmasjoner har vært et prosjekt, hundetrening, selvutvikling, shopping, "tørre å si fra", "kjenne på følelser" etc.. og hver gang et prosjekt har vært slutt har jeg enten proppet meg med mat, begynt å røyke eller blitt deprimert (nå setter jeg det på spissen sånn for enkelhetsskyld men i store trekk så har dette vært mønsteret).

Det jeg altså tror ligger bak er en tomhetsfølelse. Jeg "må" ha noe å være opptatt av og har ikke vært i stand til å kjenne på denne følelsen og forholde meg til den.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Og hva gjør dere evt for å fylle dette tomrommet? Grunnen til at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med det selv er at jeg absolutt ikke ser på meg selv som ulykkelig eller "unfullfilled" på noen måte.. jeg er generelt fornøyd med både meg selv og livet mitt, et medfødt godt humør og stort sett har jeg overskudd til både meg selv og andre. I tider der jeg ikke er fornøyd så er jeg fornøyd med det også siden det er sånn livet er - det går opp og ned. Jeg er handlekraftig og løsningsorientert og liker å være sosial. Hvor kommer da denne tomheten fra? (For jo mer jeg tenker etter jo mer skjønner jeg at den er der.. tomhet eller rastløshet, vet ikke helt hva jeg skal kalle det). Kan det rett og slett være medfødt? Eller kan det være noe jeg må jobbe med som jeg ikke har identifisert?

Er nok litt langt og rotete dette men jeg håper jeg har klart å forklare essensen i det jeg vil frem til. Føler at jeg har oppdaget noe stort her.. Kan det være tomhet som gjør at jeg går inn i alt med hud og hår - elsker å være engasjert og oppslukt i alt fra forhold til jobb?

Takknemlig for input av alle slag!

......... og etter å ha skrevet alt dette så ser jeg at jeg kunne kokt det ned til følgende korte spørsmål: Hva gjør dere andre for å fylle tomhet i livet uten å bruke mat :-) men jeg lar det over stå likevel og er også veldig glad for tilbakemeldinger på det andre "tankerotet" mitt :-)

Jeg vet ikke om jeg har noen løsninger å tilby, men jeg kan i alle fall si at jeg tror jeg forstår hvordan du har det! Jeg har selv kjent på denne tomhetsfølelsen i "alle" år, og til og med gitt meg selv fryktelig mye dårlig samvittighet fordi jeg har hatt det sånn ... uten "gyldig grunn".

I min prosess har jeg erkjent at jeg ikke bare har vært kabojunkie, men jeg har nok alltid også vært en emosjonell junkie; jeg liksom MÅ ha det litt vondt. Og har jeg ikke det, skaper jeg meg et problem. For eksempel overvekt. Den har ikke alltid vært like betydelig.

Bare et kort innspill i en nattetime fra meg. Vit at vi er flere :) hvis det er noe til hjelp og støtte?



Klem fra Ebbamor :)

Tomheten min ble etterhvert fylt av mening via fritidsinteresser, ekteskap, utdanning, barn, familie og venner. Jeg ser nå at jo flere jern jeg har i ilden, jo mindre tid og overskudd får jeg til å lage meg tomhet. Da jeg var singel var livet en evig trøstestund. Tror ensomhet og kjedsomhet og lav egenverdi førte til mye tomhet hos meg i yngre dager. Jeg engasjerte meg ikke i livet. Jeg levde ikke. Jeg bare satt der og synes synd på meg selv og åt.. og ble feit og syndes enda mer synd på meg selv. Tar du tak i livet ditt og gir deg selv ambisjoner og mål å strekke deg mot vil du se at tomheten forsvinner. Engasjer deg i ditt eget liv. Det er mitt beste råd.

Gjett om jeg kjenner meg igjen i det du skriver! Fremover skal jeg prøve flere ting:

*høre på avstressings-cd
*finne aktiviteter som ikke har noe som helst med kost og mosjon å gjøre (har nettopp meldt meg som frivillig i Røde Kors og jeg har jo hund så det er jo en begynnelse ihvertfall
*jobbe med å identifisere når og hvor denne tomheten dukker opp
*jobbe med å godta at tomhetsfølelsen/rastløsheten kommer og prøve å slå meg til ro med at sånn er det - uten at det skal bety at det må gjøres noe med

Jeg lurer nemlig på - hva skjer når jeg ikke handler i forhold til denne rastløsheten? At jeg ikke gjør noe som helst (trener, spiser, røyker, ringer noen, shopper, lager masse avtaler med venner) - hva vil skje? vil det skje noe i det hele tatt?

Spennende å lære ting om seg selv :-)

Jeg lurer nemlig på - hva skjer når jeg ikke handler i forhold til denne rastløsheten? At jeg ikke gjør noe som helst (trener, spiser, røyker, ringer noen, shopper, lager masse avtaler med venner) - hva vil skje? vil det skje noe i det hele tatt?

Spennende å lære ting om seg selv :-)

Du vil antagelig begynne å kjede deg.. hvilket ikke er så bra. Rastløshet bør besvares, men på en sunn måte. Rastløsheten bør besvares med ting som er godt for deg. Aktiviteter som gjør at du utvikler deg samtidig som du finner roen i selve aktiviteten. Blir man for rastløs eller undertrykker rastløsheten med kjedsommelighet vil som regel negative ting skje. Rastløsheten kan vokse og bli uhåndteerlig og gi utslag som dårlig humør og humørsyke. Rastløsheten kan døyves i kjedsommelighet.. men det ansporer bare til usunne handlinger som trøstespising, synes synd på seg selv tanker, grubling på negative ting ved livet.

Jeg har erfart at rastløshet kan være en god ting. En drifkraft til å finne nye sider ved livet. Nye ambisjoner. Nye prosjekter. Ved å holde seg selv i aktivitet holder man seg også unna kjedsommeligheten og at det den fører med seg.. Livet er ment for å leves.. fylles med meningsfylte ting.Å sitte passivt inne uten andre ambisjoner enn å kjede seg gir ikke mening til livet.