Sv: Fråtsing
 

Hei.

Dette kjenner jeg veldig godt igjen. Jeg er på akkurat samme måte. Det enkleste for meg er faktisk å holde meg i ketose hele tiden. Jeg må lære meg til å unne meg selv fremgang på lavkarbo, fremfor å tro at jeg unner meg noe godt ved å ta et sidesprang.

Hvorfor er sidespranget attraktivt?

For min del handler det nok litt om mitt tankemønster knyttet til kos. Jeg tror at karbohydrater og sukker er bedre egnet til å kose seg med, fremfor andre lavkarbo-alternativer. Men er dette riktig? Finnes det fullverdige lavkarbo-alternativer?

Erfaringer tilsier at slike "spisedager" utvides for å benytte seg av anledningen, siden man ikke er i ketose. For meg kan det skli ut til flere dager, og noen ganger også uker. Alt dette bare fordi man skulle "unne" seg noe godt.

Når man oppsummerer blir i alle fall konklusjonen min at man må unne seg å være i ketose. Endre tankemønsteret og se virkeligheten i øynene, for det er nemlig ikke noe kos å gå opp 5 kilo på en uke.

Det som skulle være hyggelig, ble til noe uhyggelig. Dette er også noe som bør tas med i regnestykket. Slik at man neste gang kan foreta bedre og mer rasjonelle valg. Derfor slår jeg et slag for lavkarbo-godis. Et langt og lykkelig liv. Samt klokketro på at fornuften til slutt vil seire, for først da kan man virkelig kose seg og feire! ;)

Sv: Fråtsing
 

Thorwald: som om jeg skulle skrevet det selv!!! At en dags "kos" blir til dager, ja uker... og resulterer i flere kg opp!! :eek: Det er sykt at man skal "unne" seg noe sånt :ja:

Og ja, du har jo helt rett, man kan kose seg på lavkarbo også :ja:
Lavkarbo forever :heia::stortsmil

Sv: Fråtsing
 

Dette er helt meg!

Jeg klarer ikke ordlegge meg så godt akkurat nå, men følte bare for å si det:)

Sv: Fråtsing
 

Jeg har også vært der, men mer tvangsspising enn fråtsing, for de som skjønner nyanseforskjellen.:p
Jeg trodde jeg visste grunnene til dette etter hvert, sånn som f.eks. å være redd for å bli slank, ikke syntes jeg fortjente det osv. Følte alt burde bli lettere fordi jeg visste hvorfor, uten at det skjedde noen særlig forandring med psyken. :o
Men plutselig slo det ned en grunn hos meg som lyn fra klar himmel. Den er litt personlig, så skal ikke gå inn på den, men bare fortelle at det var veldig viktig for meg å forstå dette, og det har vært kjempe-lett å ikke falle for fristelsen til å "tvangsfore" meg selv etterpå.
Samme uken skjedde det noe annet med psyken min også.:
Har hatt et merkelig forhold til tid i det siste, på en slik måtte at jeg veldig gjerne ville spare på den. Få tiden til å gå sent. Begynte plutselig å tenke på tid og tidsbruk på en annen måte. Høres sikkert veldig rart ut, men det var en stor bøyg for meg. Det at disse "åpenbaringene" kom nesten samtidig har gjort meg veldig sterk og måbevisst.
Klarer nå å leve på det jeg kaller kostholdet mitt for resten av livet. Er ikke avhengig av å være i Ketose for å være standhaftig lenger.:)
Og hva vil jeg med å dele dette? Vil gjerne bare få formidlet hvor viktig det kan være å gå i seg selv og finne grunnen til hvorfor man gjør som man gjør, enten det er fråtsing eller andre ting som hindrer oss å nå våre mål.

Sv: Fråtsing
 

Jeg har lest ditt innlegg med stor interesse. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg helt forstår hva du mener? Det er jo alltid grunner til at man gjør som man gjør, men jeg skulle altså gjerne vite litt mer konkret hva du tenker på. Det hadde vært fint med noen eksempler, og om du mener at det er for personlig å bruke ditt eksempel, så oppfordrer jeg deg til å lage noen eksempler knyttet til den fiktive personen "Tim Candy".

Jeg tror nemlig at Tim har en plan mht. å legge om kostholdet. Denne planen har han fordi han ønsker å oppnå noe. For å oppnå dette må han være målbevisst og rasjonell mht. hva han putter i munnen. Men samtidig vet han at han vil oppnå målet selv om han av og til faller tilbake på tidligere kosthold. Han kan imidlertid ikke være permanent på tidligere kosthold, for da når han ikke målet. Med denne vissheten prøver han å balansere seg gjennom tilværelsen. Han finner seg selv reflekterende over om det er tiden han er ute av ketose som er mest avgjørende, eller mengden med sukker som han dytter i seg i denne perioden. Og slik går dagene. ;)

Jeg tror altså at Tim bør endre sitt tankemønster ved å bli mer bevisst på hva som er godt for han. Hva er det som samsvarer best med hans overordnede plan? Dersom han stadig vekk velger å fordype seg i sukkerkrukken så er dette etter min mening en klar indikasjon på at tankerekken er korrupt. Den er rett og slett inkonsekvent i forhold til hans overordnede mål. Den beste måten å endre på dette er ved å øke bevissthetsnivået slik at man kan få en logisk konsekvent tankerekke. For deretter å forholde seg til den, gjennom en plan med konsekvente handlinger. At dette skal ha noe med hvor lenge Tim ble ammet, eller hvor mange røde non-stop han fikk i godteposen i fjerdeklasse har jeg vanskeligheter med å forstå. For meg er dette årsak virkning, men så klart - gjennomføringsevnen kan sikkert påvirkes av så mangt opp gjennom livet, også menneskets skjøre psyke.

Det er nå i alle fall dette jeg mener, men jeg vil gjerne ha andres meninger også. Så om det ikke er vår fornuft og vilje som styrer oss, hva er det da? Jeg ville satt pris på om noen kunne forklare dette for meg... ;)

Sv: Fråtsing
 

Svarer med rødt i Thorwalds innlegg:

"Jeg har lest ditt innlegg med stor interesse. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg helt forstår hva du mener? Det er jo alltid grunner til at man gjør som man gjør, men jeg skulle altså gjerne vite litt mer konkret hva du tenker på.

Det er jeg enig i. Det jeg mener er at det kan være bakenforliggende grunner som er i veien for at man oppnår det man vil. Man kan samtidig ha en grunn eller 2 som man forstår og tror er årsaken til at man ikke når sitt mål. Disse grunnene man har funnet ut av kan stå i veien for at man får tak i kanskje den viktigste men bakenforliggende grunnen. Et eksempel kan være at en person bruker mat til trøst og føler seg avhengig av dette og tror det er grunnen til at han ikke kommer noen vei. Ved videre tankearbeid kan det være det går opp for ham at han er redd for alt hva verden rundt ham forventer at han skal forandre i livet sitt, hvis han endelig blir for eksempel slank hvis det var det det handlet om.

Det hadde vært fint med noen eksempler, og om du mener at det er for personlig å bruke ditt eksempel, så oppfordrer jeg deg til å lage noen eksempler knyttet til den fiktive personen "Tim Candy".

Skal prøve å si litt mer om meg selv. Det er kanskje ikke så personlig allikevel, og det er uansett sikkert noen som kan kjenne seg igjen i dette.:

Som jeg nevnte tidligere så trodde jeg at jeg visste grunnene til at jeg stadig saborterte meg selv når det gjaldt å komme i mål med dette kostholdet. Jeg kalte det sabotasje fordi jeg hadde det godt og hadde egentlig ingen behov for noen utskeielse. Derfor forsto jeg at det måtte være noen dype grunner som ødela for meg. Fant flere som jeg syntes kunne passe, slik som jeg nevnte i innlegget over. Men det var også en stor grunn som det tok lang tid å få tak i.
For meg var det at jeg ikke "orket" å være klar i hodet, aktiv og på vei til mitt nye liv. Jeg savnet sløvheten, depresjonen og alle timene på sofaen foran TV. Og så fryktet jeg å miste min "hovedinteresse" her i livet. Det som alltid har stått foran alt annet, nemlig det at jeg skulle bli slank før jeg unnet meg noe som helst her i livet. Det har tatt så stor plass i livet mitt at jeg var redd for å miste det og redd for å ta tak i alt det andre som har stått på vent i så mange år.

Jeg tror nemlig at Tim har en plan mht. å legge om kostholdet. Denne planen har han fordi han ønsker å oppnå noe. For å oppnå dette må han være målbevisst og rasjonell mht. hva han putter i munnen. Men samtidig vet han at han vil oppnå målet selv om han av og til faller tilbake på tidligere kosthold. Han kan imidlertid ikke være permanent på tidligere kosthold, for da når han ikke målet. Med denne vissheten prøver han å balansere seg gjennom tilværelsen. Han finner seg selv reflekterende over om det er tiden han er ute av ketose som er mest avgjørende, eller mengden med sukker som han dytter i seg i denne perioden. Og slik går dagene. ;)

Jeg tror altså at Tim bør endre sitt tankemønster ved å bli mer bevisst på hva som er godt for han. Hva er det som samsvarer best med hans overordnede plan? Dersom han stadig vekk velger å fordype seg i sukkerkrukken så er dette etter min mening en klar indikasjon på at tankerekken er korrupt. Den er rett og slett inkonsekvent i forhold til hans overordnede mål. Den beste måten å endre på dette er ved å øke bevissthetsnivået slik at man kan få en logisk konsekvent tankerekke. For deretter å forholde seg til den, gjennom en plan med konsekvente handlinger.

Veldig enig i dette, og tror det er veldig viktig at man bevisst bruker tid på å tenke på disse tingene. Da kan det plutselig dukke opp noen klare og nyttige tanker en vakker dag når man egentlig tenker på noe helt annet.:)

At dette skal ha noe med hvor lenge Tim ble ammet, eller hvor mange røde non-stop han fikk i godteposen i fjerdeklasse har jeg vanskeligheter med å forstå. For meg er dette årsak virkning, men så klart - gjennomføringsevnen kan sikkert påvirkes av så mangt opp gjennom livet, også menneskets skjøre psyke.

Jeg tror at dette kan være av den typen grunner som er lette å få tak på og som ofte også kan brukes som unnskyldning for at man ikke lykkes. Har man forstått noen slike grunner, men allikevel ikke får bearbeidet dem og kommer videre, da tror jeg ofte det finnes en større og dypere grunn som man ikke klarer å se. Det er min mening bare. Håper ikke jeg støter noen med dette.

Det er nå i alle fall dette jeg mener, men jeg vil gjerne ha andres meninger også. Så om det ikke er vår fornuft og vilje som styrer oss, hva er det da? Jeg ville satt pris på om noen kunne forklare dette for meg... ;)

Jeg tror det er VANER, Vaner og flere vaner som styrer oss. Når jeg viser til mitt eksempel så er jo vaner veldig viktig. Vanen med å sløve foran TV sto i veien for mitt nye aktive liv og nye gode vaner. Vaner er jo også som vi vet veldig vanskelige å bryte. Matmønsteret vårt er en vane vi har hatt veldig lenge og er nok enda vanskeligere å bryte med enn en slik uvane som å se for mye på TV. Det sies at det tar minst 6 uker å bryte en vane. Hvis man er bevisst dette, så kan det kanskje være lettere å komme gjennom den første tunge tiden som vanemønsteret vårt jobber mot oss.

Sv: Fråtsing
 

Og redsel. For å være annerledes, for å måtte forsake noe, for å står til ansvar, for å takontrollen i eget liv.

Sv: Fråtsing
 

:ja:

Sv: Fråtsing
 

Se det. Da var vi jo ikke så uenige like vel. :)

Det blir jo litt som de damene som er så redde for å forlate mannen, at de etter hvert godtar at han slår og mishandler dem. Det er jo tross alt det tryggeste.

Som læreren min en gang sa:

Gammel dame er vond å vende... ;)

Sv: Fråtsing
 

Sånn er jeg også! Og det virker som om litt for mye karbo utløser det.. Hvis jeg ligger på 50-80g pr dag går det noenlunde greit. Men litt for mye havregryn f.eks så klikker det helt! Og da kan jeg ende opp med å fråtse i havregrynene, kaster i meg store mender.. Og etter en time må jeg ha mer mer mer! Får til og med denne reaksjonen av melkeprodukter! Helt sykt..(sjokolade og chips rører jeg ikke lenger, skal bare en liten bit til så rabler det helt for systemet mitt også :D)
Har lest mye her inne siste tiden, og synes det kan være flere ting som passer.. Hypoglykemi er en ting..
Men det er forferdelig å ha det slik!

Sv: Fråtsing
 

Dette med hypoklykemi har jeg prøvd og det er leeeenge siden jeg måtte passe meg for rene karbemåltider. Alltid fett eller protein med! Jeg hadde nøtter i veska, proteinbar etc. For g-b jeg krasher med et smell og er ikke noe hyggelig for meg selv eller andre. Og kan ellers konsumere en hel pose snadder på rappen ja.

Ellers om det "hvem må jeg være for å være tynn" tingen har jeg vel opplevd den omvendte siden av. Når man opplever uønsket oppmerksomhet fra det annet kjønn, blir fortalt at man "bare er pen og blond" på jobb og blunker meg til ting (det skal sies at jeg har doktorgrad). :rolleyes: DA da hadde jeg en periode da jeg vurderte å "gi meg hen" til de store vektøkningene... Heldigvis fant jeg ut andre måter å takle sånt. Man MÅ ikke være sånn eller sånn, eller gå med utringninger/skjortene åpne eller bli bli knipt i baken av slibrige typer. :D Man kan faktisk være seg sjøl. Hvem nå det er.