Sv: Ukepenger til en jente på 13 år
 

Skulle komme med et svar her i går, men det ble litt glemt i farta. Selv har jeg da seks søsken, og alle har forskjellige personligheter og interesser:

• Søsteren min på 25 (bursdag i dag! :happybday) hadde lite interesse for skolen når hun gikk på vgs, og gikk derfor ut med middelmådige karakterer. Hun begynte å studere jus, likte det ikke og bestemte seg for å droppe det, og nå har hun begynt med BI. Skolen var med andre ord ikke førsteprioriteringen hennes, men likevel har hun klart seg godt i livet: hun har en kjempehyggelig kjæreste, et sprudlende sosialliv og helt greie karakterer (hun fikk bl.a B i en av jus-eksamene sine).

• Broren på 22 (23 om 5 dager) er en sånn som er et naturlig geni, men uheldigvis ble han helt hekta på dataspill det siste året på skolen, og gjorde det dermed veldig dårlig en tid. Likevel fikk han skjerpet seg i tide og gikk ut med 35 poeng av 45 mulige, noe som er veldig respektabelt mtp hvor ille det kunne ha blitt. Han studerer nå business og økonomi i Exeter og skal til Tyskland til høsten for å ta opp tysken igjen, før han så drar tilbake til Exeter for å ta sisteåret. Han er som sagt helt imponerende smart og har også gode venner, så med andre ord har han en veldig god balanse mellom arbeid og moro som jeg vet han kommer til å dra nytte av. :ja:

• Broren min på 20 bor hjemme for tiden (han tok et friår), men satser på å dra til England til høsten for å studere. Han er lat og gjorde veldig lite på skolen, men kom også ut av eksamen (den samme som storebror) med 34 poeng eller noe á den duren. Til tross for at han er skikkelig sur hjemme virker det likevel virker som om han har ganske mange venner, så jeg regner med at han har en annen personlighet når han henger med dem. :lol: Vet ikke helt hvordan det kommer til å gå med ham ift uni, men han karer vel til seg noen middelmådige karakterer om han gjør slik han gjorde sisteåret på skolen. Det skal sies at han også er over gjennomsnittlig smart, men gidder bare ikke jobbe for å få toppkarakterer. Uheldig kombinasjon, men det er jo hans valg!

• Broren på 19, derimot, er ikke særlig skoleflink, men det er jo rett og slett uflaks. Han er veldig ambisiøs og en tanke naiv - en noe uheldig kombinasjon - men den dagen han lærer seg at han bare er et menneske, og slutter å sette seg så sykt høye (og uoppnåelige) mål, tror jeg det kommer til å gå bra med ham. Han har også nokså mange venner, og selv om han kan være en tanke ekstrem når han først får noe inn i hodet (trente i en periode 7 dager i uken, 3 ganger hver dag), håper jeg på at han finner en slags balanse etterhvert. :ja:

Småbrødrene på 12, derimot, er en mye mer kompleks situasjon:

• Johannes, som han ene heter, er en sånn type som er helt avslappet med seg selv og som gjør det helt gjennomsnittlig godt på skolen. Han har det liksom lett med alt, noe jeg også tror kommer av at han ikke bryr seg om hva andre synes. Han er populær blant klassekameratene og er også veldig flink i fotball, så det eneste jeg er bekymret for er at han har en nokså ondskapsfull side som gjør at han kan få det for seg å plage/gjøre narr av broren. Det at han er så populær har også gjort at han har blitt litt vel selvsikker, og han kan til tider være skikkelig frekk i munnen. Mtp skolen er han derimot en sånn som bare gjør lekser fordi han vet det må gjøres, og trenger generelt ikke noen form for "ekstern" motivasjon (som f.eks. penger).

• Jostein, derimot, er den stikk motsatte av Johannes. Han har alltid vært veldig avhengig av hva andre synes av ham, og som følge av det har han blitt utsatt for mobbing på skolen (veldig ofte mobbing som har blitt utført av hans egen bror!). Han har også vansker for å konsentrere seg ift skolearbeidet, fordi han helst vil være med vennene sine. Dette har også kommet av at han kun de siste to årene har fått "ordentlige" venner, noe som har gjort til at det har gått litt "til hodet" på ham. Synd, egentlig, for han kan være en veldig hyggelig gutt, men skilsmissen (som for tiden er i gang mellom foreldrene mine) har gjort at han har blitt veldig krass og vanskelig å ha med å gjøre.

Etter min mening tror jeg at det å gå på en annen skole enn broren hadde gjort Jostein godt. Jeg mener at han kan komme til å bli mye mer avslappet med seg selv om han kommer til et sted der han slipper å bli sammenlignet med broren hele tiden, og det er det jeg for øyeblikket jobber med å overtale mamma til å snakke med ham om.

Selv elsker jeg skolen jeg går på nå, og tror det kan hjelpe ham enormt fordi lærerne er ekstremt hjelpsomme og forståelsesfulle, og atmosfæren på skolen er utrolig god. Det beste av alt er vel at skolen og klassene er såpass små at mobbing nesten er ikke-eksisterende, og det er vel hovedgrunnen til at jeg tror det hadde vært så "sunt" for ham. Johannes er tøffere og, som sagt, mer selvsikker av natur, så jeg tror nok han kommer til å klare seg godt på "vanlig" norsk ungdomsskole (blir vel Rosenborg til høsten på ham). Jostein, derimot, tror jeg trenger de tre årene på ungdomsskolen for å lære seg å bli trygg på seg selv og sine ferdigheter. :ja:

Ble ikke heeelt innenfor tema, dette, men det poenget jeg ville understreke er at én teknikk veldig sjeldent funker for alle ungene i én familie - akkurat som Kitt sa. Noen er motiverte av natur (eldstebroren og jeg); noen gjør leksene fordi de vet at det bare er en del av livet (Johannes); noen prioriterer rett og slett noe annet fremfor skolearbeidet (søster og broren på 20); og noen sliter og må rett og slett finne sin egen form for motivasjon (Jostein og den den eldre broren på 19).

Og alle disse jeg har beskrevet er altså fra samme familie! :lol: