Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg tviler ikke på at denne personen får forvaringsdom.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Godt du fikk høre at sønnen din var ok! :klem:

Jeg tenner lys hver kveld, og tenker mye på alle som er innblandet i dette på alle vis, både som nære pårørende og dem litt utenfor det helt nære.
Blir for mye å se på nyhetene hele tiden, så jeg MÅ kople ut og finne en tv-kanal som sender noe helt annet.
Blir helt rørt og satt ut av all oppmerksomheten fra andre land, men når jeg leste noen skrive at prosentvis så tilsvarer dette at statene mister 5000 mennesker, og på WTC forsvant 3000 mennesker...
Det sette det hele i ett helt annet perspektiv for min del. Jeg ble kvalm da jeg hørte at det var (da) over 80 personer døde på morgenen lørdag, og det er selvsagt altfor mange, men når det ble sagt det om %-vis så ble jeg virkelig dårlig!

Mine tanker går til alle pårørende! :love:

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Hei

Håper dere syntes det er greit at jeg deler et bilde av fakkeltoget som var i Ålesund 25.07.11 :)

Var mange som møtte opp, noe som jeg syntes var kjempeflott!

Var flere som holdt taler. Var veldig trist, men samtidig fantastisk at så mange møtte opp :hearts:

bildet er tatt av meg foresten :)

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Tusen takk for at du delte bilde!

Jeg har også gått i fakkel- og rosetog i kveld sammen mange andre. Det var en verdig og rørende markering som det var godt å få delta på.

I den kommunen jeg bor, som er en middels stor kommune, var det over 10 tusen som møtte opp. Fantastisk.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Ingen årsak :) Har flere bilder om dere vil jeg skal dele :)
I Ålesund var det 18-20 tusen mennesker som møtte opp :) Fantastisk!

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

I Oslo var det en så enormt rørende stemning...
200 000 mennesker, og veldig spesielt å være en del av.

Jeg så på det på VG nett nå da jeg kom hjem igjen også, og det var en så fin opplevelse.

Jeg var så takknemlig for å være en del av det, og det gir en sånn god fellesskapsfølelse å vite at det var sånne markeringer over hele landet.

Det var absolutt mange følelser i kveld, og en av dem var stolthet.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Faen så trist, vondt og urettferdig det som skjedde på fredag er. Jeg klarer ikke å legge det bak meg ett eneste minutt uansett hvor hardt jeg prøver. Tårene presser på hele tiden, og hverdagslige ting virker ganske meningsløse. Huff huff, jeg tenker på de pårørende og de overlevende og hvor grusomt de må ha det, og så sitter jeg her og har det vondt . har jeg "rett til" å ha det så vondt når jeg ikke kjente noen av de drepte personlig? Samtidig så sørger jeg jo over tapet av medmennesker, og for hele Norge - og den sorgen må da være like berettiget hvis man kan bruke et sånt ord? Skulle ønske jeg kunne gjøre noe. Det blir godt, dog vanskelig, å begynne på jobb igjen på mandag!

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Skjønner akkurat hva du mener! Jeg har også en mann som er litt mørkere i huden, og er fra et muslimsk land.. Virker heldigvis ikke som om det er noen lynsjestemning her i Trøndelag iallefall.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Sambo og jeg er nettopp kommet hjem fra fakkeltoget. Det var utrolig emosjonelt og deltagelsen var enorm. Samholdet er vakkert! :love:

22 juli blir stående som en underlig dag; det som skjedde i Oslo/Utøya og den oppmerksomheten rundt det, en bekjent av meg som mistet barnet sitt i en ulykke, men som IKKE får oppmerksomhet eller hjelp, og ei venninne av meg som giftet seg bare en time før det smalt.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg tror ikke jeg helt har skjønt hva som skjedde der ute. Snakka med ei på jobben, sønnen hennes hadde hjelpa hu jenta som mista mora si etter hu kom fra øya. "Mor Utøya". Har litt klump i halsen nå egentlig. Tenker på hu som mista mora si altfor tidlig, og under sånne tragiske omstendigheter....

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Takk til dere som viser støtte til alle som ble berørt av det som skjedde den 22.

Selv var jeg frivillig arbeider på Utvika Camping. For de som vil lese min historie så er den her: https://www.facebook.com/notes/trine...50184331492706

Anbefaler også denne siden for at dere skal få et inntrykk til av hva vi gjorde: http://www.spiegel.de/international/...776287,00.html

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

:klem:

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Mine tanker har gått mange, mange ganger til dere som gjorde en fantastisk innsats Trixie. Virkelig. Sender gode klemmer din vei. :klem:

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Det har vært en trist og surrealistisk uke.

Har ikke mistet noen venner eller kjente selv, men kjenner jo flere som har mistet noen. Vi er et så lite land at det er vanskelig å unngå. Helt forferdelig. Og det er så fælt å høre vitner fortelle om hvordan det var på øya, se bilder og film fra Oslo rett etter at bomben eksploderte, og høre om alle de omkomne. Faren til en venn av brødrene mine ligger i kunstig koma fikk jeg vite i dag, etter bomben. Forhåpentligvis overlever han, men han kommer kanskje til å miste beinet.

Hvil i fred alle dere som mistet livet 22. juli, og jeg sender også varme tanker til de som fortsatt ligger på sykehus og kjemper for livet med store skader. Tenker også på de som overlevde, både etter bomben i Oslo og på Utøya. Klarer ikke en gang å forestille meg hva de må ha gått gjennom.

Har også veldig vondt av den siktedes nærmeste familie. Tenk å oppleve at en man elsker og holder nær og kjær gjør noe slikt. Håper at alle har vett og empati nok til å la dem sørge i fred.

Uff... Lille Norge. Har felt mange tårer den siste uken, spesielt de første dagene. Men det har også vært fint å være i Oslo og tenne lys og legge ned blomster. Var også med i starten av fakkeltoget i Bergen, og det er utrolig fint å se hvor mye de fleste faktisk bryr seg.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Lurer så på hva som skal skje med alle blomstene, lysene, kort og andre ting folk har lagt ned over hele Norge......Håper skriftlig dokumentasjon blir tatt vare på.....

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Alt skal taes vare på, og blomstene skal det visst lages kompost av og brukes til et minnesmerke.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Det er lenge siden det ble oppdatert i denne tråden, men jeg sitter og ser på dokumentaren på tv2 sumo og jeg får innmari vondt i magen. Må ta meg pauser innimellom.

Jeg skulle selv vært på Utøya 22.juli, en ren tilfeldighet gjorde at jeg ikke reiste. Jeg mistet mange venner, og nå som rettsaken snart begynner for fullt merker jeg at følelsene kommer til overflaten igjen. Sorgen er fremdeles der, men den er enda dypere enn i starten. Allikevel, livet går videre, hvilket gjør det helt forjævlig og godt på samme tid.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Kan jeg få lov til å gi deg en stor klem? Om enn ikke i virkeligheten, så over nettet? Man blir så tom for ord.:klem:

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Tusen takk.

Jeg blir helt skjelven jeg altså, av å se slike ting. Og så klarer jeg ikke å la være, det er jo den fantastiske øya jeg har vært minst 10 ganger på tidligere, på dugnader, konferanser og sommerleirer. Jeg har vært på 5 eller 6 sommerleirer, så det er helt merkelig. Snodig. Rart. Motbydelig.

Jeg kommer aldri til å bli sint for at det regner, det var nemlig det som gjorde at jeg aldri reiste. Ville så gjerne se Gro den dagen, men orket ikke tanken på være på Utøya en hel dag i øspøsende regnvær. Jeg vet hvordan det er, spesielt når man må reise helt fra Kristiansand for så å reise hjem igjen på kvelden. 6 timer én vei for å møte regnet var ikke fristende.

Og tenk, at det faktisk var mitt lykketreff. Ufattelig ekkelt å tenke på.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Det er ubehagelig, men likevel veldig, veldig menneskelig å tenke sånne tanker. Og det er nok også veldig menneskelig å ikke klare å la være å se på det. Det er jo så nært deg. Håper du har noen rundt deg når rettsaken starter opp.

Har sittet å sett på dokumentaren i kveld jeg og. Jeg personlig ble ikke rammet veldig nært av tragedien, men som så mange, mange andre kjente jeg noen som ble det. Det var utrolig rart å se igjen en tidligere treningskompis på tv'n, og vite at han aldri kom hjem igjen.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Ja, det er veldig rart å se dem så glade og levende, og så er det plutselig bare.. borte.

Jeg har faktisk ingen her nede, foruten mannen, men sjefen har tilbud psykolog gjennom bedriftshelsetjenesten på jobben, så jeg skal benytte meg av det tilbudet. Det er ihvertfall noe, og det kan jo være godt å ha noen å snakke med.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg synes du absolutt skal takke ja til det tilbudet. I beste fall trenger du det ikke, men da har du muligheten om det skulle være noe, det i seg selv kan være en styrke og en hjelp.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Absolutt. Og sannsynligheten for at jeg trenger det er stor. Det er tøft nå merker jeg, spesielt fordi det har skjedd mye utover dette på det personlige plan.

Jeg trodde ikke jeg hadde slikt sinne i meg jeg. Når jeg ser den dokumentaren. Jeg har så lyst til å hyle og bare rase. Og så går det over. Mange blandede følelser.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg tror ikke at det er sunt å sperre alt det sinnet inne, men at det er godt å finne et fornuftig utløp for det, hvertfall ikke bare "håndtere" det stillesittende. Kan du gå en tur, slå i en pute, gjøre noe? Så klarer du kanskje slappe litt mer av etterpå.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Ja, det godt jeg har vært karateutøver i mange år for å si det sånn. ;)

Neida, det er noe som bare kommer, uten at det egentlig er innestengt, jeg slang musa mi i veggen (hehe, må jo le, selv om det er trist). :boxing:

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg har stor tro på humor som en avlastning for alt det triste. Var for noen uker siden på Else Kåss Furuseth sitt show "kondolerer". Et show med et tragisk utgangspunkt (2 selvmord), men likevel lo jeg så det nesten gjorde vondt flere ganger. Og rett etterpå rant tårene. Det å le midt oppi det tragiske er nok langt mer normalt enn man tror der man sitter og føler seg nesten ond som ler... (hvertfall kan jeg føle det sånn..)

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Absolutt. Jeg tror humor tar vekk litt av smerten, og det gjør en jo bare til et menneske.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Helt enig!

Jeg tror jeg skal prøve å ta natten nå, øya begynner å gå veldig i kryss.
Jeg håper du får en ok natt, og at du tar i mot det tilbudet du har fått. Som sagt så er det "verste" som kan skje, at du ikke har noe behov for det. Du har intet å tape på det!:klem:

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Takk, god natt til deg også. Og ja, jeg kommer til å ta i mot tilbudet. :)

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

:klem:

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Vil også få sende deg en stor klem :klem:Og måtte den vi ikke nevner ved navn aldri mer se dagens lys..

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Var på jobb i Oslo sentrum den dagen, og var i ferd med å pakke ned sakene mine for å ta helga da det smalt. Vinduet på sjefens kontor blåste ut, og vi evakuerte. Ute på gata så vi masse røyk, redde mennesker. Sjefen beordret oss til å komme oss hjem, men jeg hadde med meg kameraene mine og løp etter røyken for å dokumentere. Løp opp Grubbegata og løp rett på åstedet. Fikk tatt en del eksponeringer før politet kom og presset alle tilbake, så begynte skadde å komme ut fra OED, så hjalp en dame med kuttskader på hender og hodet ned mot Stortorvet der ambulanser og sanitet begynte å samle seg. Fortsatte å dokumentere der nede. Det ble enda flere bilder i dagene som fulgte.

Kan fortsatt høre smellet når jeg lukker øynene, og nesten kjenne lukta som var den dagen.
Kan også heldgvis si at jeg ikke har opplevd noen traumer eller andre symptomer etterpå heller.

http://www.slate.com/slideshows/news...r-104.html#all
http://viewfindermag.com/2011/08/issue-4-august-2011/

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg kjenner ståpelsen reise seg når jeg ser de bildene. Og så, midt oppi alt, er jeg glad han ble forsinket. Etter å ha sett bilder fra selve krateret så tenker jeg mitt om hvordan det kunne gått om alt hadde gått etter den opprinnelige planen hans...

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Det var forferdelig det som skjedde. Jeg var i Irland da og reporteren på tv snakket om Jutoya.... Jeg trodde det var noe som skjedde på den andre siden av jordkloden.



Omtrent samtidig fikk jeg vite at ei jeg kjenner mistet begge barna sine i en bilulykke. Hun fikk aldri tilbud om sorgbearbeiding, ikke hjelp på noe vis, hun var alene.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg har tenkt mye på de andre som opplevde kriser av noe slag på samme tid, som må ha opplevd at deres sorger og kriser nærmest er usynlig, og som kanskje opplever det som urettferdig at andre får så mye hjelp og fokus, mens de står alene. Tragisk. Der har samfunnet og kriseberedskapen mye å forbedre!