![]() |
Sv: Ukepenger til en jente på 13 år
Det viktigste er å finne en balanse.
Venninna mi fikk aldri noen ting. Hun kunne få nødvendige ting som turutstyr til de skulle på hytta eller ski osv, men pengen hun kunne bruke på seg selv fikk hun ikke noe av. Så da hu i en alder av 17 år fikk sin første deltidsjobb, ble hun helt gal og kjøpte så mye unødvendig drit hele tiden fordi det er første gang man har fått penger, å da brenner pengene i lomma. Jeg på andre siden har blitt litt skjemt bort. Og sitter ofte litt sulten de siste dagene mine før stipend, fordi jeg er blakk^^ men er bare 20 år og har bare meg selv å passe på så ser ikke problemet i det. Problemet kommer om jeg ikke modner snart og begynner å passe på pengene mine (snart...som i innen 10 år, innen jeg får barn, innen jeg får fast jobb eller kjøper leilighet, når det blir nødvendig å modnes, når jeg får et større ansvar enn bare megselv). Men nå vil jeg ha merke shampoo og brae hud produkter og den maten jeg vil ha kjøper jeg selv om den er dyr. har litt luksus vaner da. Men er jo bare meg det går utover, å spør aldri mine foreldre om økonomisk hjelp. Btw. jeg fikk også penger for karakterer;) 50kr for 5'er og 100kr for 6'er. Jeg var smart og kunne hadd topp karakterer uten særlig innsats. Men fordi foreldrene mine mente jeg måtte få bra karakterer, fordi jeg hadde evne til å få det, ble jeg demotivert. Var ung og tenkte som så at "fordi jeg er smart, skal jeg straffes med å måtte studere mere enn jeg gidder fordi jeg kan få toppkarakterer lett?"...var bare å glemme, så selv med penger som motivasjon, så var jeg fornøyd med 4'ere, fordi det krevde så og si ingenting av meg. Og 3 ganger i året henta jeg en pengelapp fra far, når jeg tilfeldigvis fikk 5 eller 6. Men han slutta å gi meg penger da, fordi jeg gjorde ingen innsats for noe som heldst. Nå i ettertid, uten eller med penger, gjorde ingen forskjell for meg. Søstra mi har samme tilbudet og hu heller gidder ikke gjøre så mye mer for å få de pengene. Så alle barn er forskjellige. Mine venninner var sjalue, og deres foreldre argumenterte med at penger skulle ikke være nødvendig for å gjøre en innsats på skolen uansett! Sikkert litt self defense, få en plagsom fjortiss til å slutte å whine om penger teknikk, men... I ettertid, har jeg uansett motivasjon til å studere, får igjennomsnitt A og B på alle mine fag på universitetet, og føler ikke de penge greiene har hatt noen som heldst påvirkning whatsoever med min motivajson, syn på skolearbeid, syn på penger eller noe som heldst. |
Sv: Ukepenger til en jente på 13 år
Sitat:
|
Sv: Ukepenger til en jente på 13 år
Sitat:
|
Sv: Ukepenger til en jente på 13 år
Sitat:
Sitat:
Jeg forstår hvor du vil hen, men du glemmer å nyansere og du glemmer alle de barna som har spesielle behov og som trenger mer motivasjon og premiering enn andre. Man bruker hva man har og er det slik at barnet da trenger karakterbelønning for å motiveres i studiene mange år så ville jeg som forelder ikke nøle med å fortsette med dette dersom det er forskjellen mellom å gjøre lite og mye mer. |
Sv: Ukepenger til en jente på 13 år
Litt avsporing kanskje, men jeg har som sagt en gutt med adhd og det er ikke alltid lett å motivere han til å gjøre lekser samt jobbe bra på skolen.
I ett og et halvt år har poden og jeg, hver uke, hatt møter med lærere og en gruppe kalt "kommunalt innsatsteam". Dette er en gruppe pedagoger, sosionomer, psykologer etc etc sammensatt av kommunen. Hensikten med disse møtene var å få poden til å bli bedre, på alle områder. En av de tingene som først ble presentert for oss var nettopp et belønningssystem. Hver eneste dag og hver eneste time på skolen skal skolen gi poden min fem tilbakemeldinger i form av smilefjes/surfjes. Det skal være tilbakemelding på: Komme presis Ta opp bøker og begynne jobbe ev spørre hvis spørsmål Orden Oppførsel Språkbruk Dvs at i løpet av en dag kan poden få 30 smilefjes. I løpet av en uke 150 smilefjes. Disse smilefjesene gir poeng.. Maks 10 poeng i løpet av uka. Disse poengene kan han så igjen krysse ut på et belønningsskjema. Det var viktig, sa dette innsatsteamet, at belønningen ALDRI var penger, men andre ting poden ønsket seg. Feks kafetur med en venn/mamma, mamma hjelper med å vaske rommet, oppussing av rommet, lan, reball med tre andre etc etc. Hver belønning varierer i krav angående antall poeng. Oppussing av rom krevde 60 poeng, dvs at poden måtte komme hjem med plettfritt skjema i 6 uker før oppussing kunne skje. Det gav sambo og meg tid til å forberede oss fordi at belønningen måtte komme akkurat i det poden ønsket det.. -+ noen timer/dager. Kafetur med venn kostet kanskje 10 poeng. Så hvis poden dro på kafe ville det gå enda en uke før han kunne få pusset opp rommet. Han måtte rett og slett lære seg å sette opp et poengbudsjett alt etter hvor sterkt han ønsket de forskjellige belønningene. Pr i dag.. Vi har kunnet kuttet ut belønningene (sånn på papiret) for vi er kommet i en rutine som fungerer utmerket. Poden har forbedret seg fra 1-3 i karakterer til 4-6. Han er lysten på å jobbe da han ser at det gi avkastning. Så podene mine får sin faste ukelønn, uansett hva ellers de bidrar med i både husarbeide og skolesammenheng. MEN de kan jobbe mot spesifikke ting; slik som i kveld. Det kommer 3 andre poder hit på lan. Jeg skal lage pizza og ha kjøkkenvakt med oppvartning. Det er SÅ uendelig mye mer enn å komme hjem med gode karakterer. Det ble vi forklart og fortalt mange ganger. Det nytter ikke hvis folkeskikk, orden, etc er fraværende. Hvis poden skal søke på linjer med tanke på lærlingeplass er faktisk ikke karakterene det viktigste, men egnethet OG nettopp fravær og folkeskikk. DET har flere arbeidsgivere fortalt for jeg har også en som er på lærlingekontraktjakt. Eller HAR vært, han har fått plass på ønske nummer to! :heia: |
Sv: Ukepenger til en jente på 13 år
Skulle komme med et svar her i går, men det ble litt glemt i farta. Selv har jeg da seks søsken, og alle har forskjellige personligheter og interesser:
Småbrødrene på 12, derimot, er en mye mer kompleks situasjon:
Selv elsker jeg skolen jeg går på nå, og tror det kan hjelpe ham enormt fordi lærerne er ekstremt hjelpsomme og forståelsesfulle, og atmosfæren på skolen er utrolig god. Det beste av alt er vel at skolen og klassene er såpass små at mobbing nesten er ikke-eksisterende, og det er vel hovedgrunnen til at jeg tror det hadde vært så "sunt" for ham. Johannes er tøffere og, som sagt, mer selvsikker av natur, så jeg tror nok han kommer til å klare seg godt på "vanlig" norsk ungdomsskole (blir vel Rosenborg til høsten på ham). Jostein, derimot, tror jeg trenger de tre årene på ungdomsskolen for å lære seg å bli trygg på seg selv og sine ferdigheter. :ja: Ble ikke heeelt innenfor tema, dette, men det poenget jeg ville understreke er at én teknikk veldig sjeldent funker for alle ungene i én familie - akkurat som Kitt sa. Noen er motiverte av natur (eldstebroren og jeg); noen gjør leksene fordi de vet at det bare er en del av livet (Johannes); noen prioriterer rett og slett noe annet fremfor skolearbeidet (søster og broren på 20); og noen sliter og må rett og slett finne sin egen form for motivasjon (Jostein og den den eldre broren på 19). Og alle disse jeg har beskrevet er altså fra samme familie! :lol: |
Alle klokkeslett er GMT +2. Klokken er nå 16:55. |
Powered by vBulletin
Copyright ©2000 - 2025, Jelsoft Enterprises Ltd.
Norsk: Foreldreportalen.no | Selvrealisering.no
© 2004-2015, Lavkarbo.no