Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Det er ubehagelig, men likevel veldig, veldig menneskelig å tenke sånne tanker. Og det er nok også veldig menneskelig å ikke klare å la være å se på det. Det er jo så nært deg. Håper du har noen rundt deg når rettsaken starter opp.

Har sittet å sett på dokumentaren i kveld jeg og. Jeg personlig ble ikke rammet veldig nært av tragedien, men som så mange, mange andre kjente jeg noen som ble det. Det var utrolig rart å se igjen en tidligere treningskompis på tv'n, og vite at han aldri kom hjem igjen.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Ja, det er veldig rart å se dem så glade og levende, og så er det plutselig bare.. borte.

Jeg har faktisk ingen her nede, foruten mannen, men sjefen har tilbud psykolog gjennom bedriftshelsetjenesten på jobben, så jeg skal benytte meg av det tilbudet. Det er ihvertfall noe, og det kan jo være godt å ha noen å snakke med.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg synes du absolutt skal takke ja til det tilbudet. I beste fall trenger du det ikke, men da har du muligheten om det skulle være noe, det i seg selv kan være en styrke og en hjelp.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Absolutt. Og sannsynligheten for at jeg trenger det er stor. Det er tøft nå merker jeg, spesielt fordi det har skjedd mye utover dette på det personlige plan.

Jeg trodde ikke jeg hadde slikt sinne i meg jeg. Når jeg ser den dokumentaren. Jeg har så lyst til å hyle og bare rase. Og så går det over. Mange blandede følelser.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg tror ikke at det er sunt å sperre alt det sinnet inne, men at det er godt å finne et fornuftig utløp for det, hvertfall ikke bare "håndtere" det stillesittende. Kan du gå en tur, slå i en pute, gjøre noe? Så klarer du kanskje slappe litt mer av etterpå.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Ja, det godt jeg har vært karateutøver i mange år for å si det sånn. ;)

Neida, det er noe som bare kommer, uten at det egentlig er innestengt, jeg slang musa mi i veggen (hehe, må jo le, selv om det er trist). :boxing:

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg har stor tro på humor som en avlastning for alt det triste. Var for noen uker siden på Else Kåss Furuseth sitt show "kondolerer". Et show med et tragisk utgangspunkt (2 selvmord), men likevel lo jeg så det nesten gjorde vondt flere ganger. Og rett etterpå rant tårene. Det å le midt oppi det tragiske er nok langt mer normalt enn man tror der man sitter og føler seg nesten ond som ler... (hvertfall kan jeg føle det sånn..)

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Absolutt. Jeg tror humor tar vekk litt av smerten, og det gjør en jo bare til et menneske.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Helt enig!

Jeg tror jeg skal prøve å ta natten nå, øya begynner å gå veldig i kryss.
Jeg håper du får en ok natt, og at du tar i mot det tilbudet du har fått. Som sagt så er det "verste" som kan skje, at du ikke har noe behov for det. Du har intet å tape på det!:klem:

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Takk, god natt til deg også. Og ja, jeg kommer til å ta i mot tilbudet. :)

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

:klem:

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Vil også få sende deg en stor klem :klem:Og måtte den vi ikke nevner ved navn aldri mer se dagens lys..

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Var på jobb i Oslo sentrum den dagen, og var i ferd med å pakke ned sakene mine for å ta helga da det smalt. Vinduet på sjefens kontor blåste ut, og vi evakuerte. Ute på gata så vi masse røyk, redde mennesker. Sjefen beordret oss til å komme oss hjem, men jeg hadde med meg kameraene mine og løp etter røyken for å dokumentere. Løp opp Grubbegata og løp rett på åstedet. Fikk tatt en del eksponeringer før politet kom og presset alle tilbake, så begynte skadde å komme ut fra OED, så hjalp en dame med kuttskader på hender og hodet ned mot Stortorvet der ambulanser og sanitet begynte å samle seg. Fortsatte å dokumentere der nede. Det ble enda flere bilder i dagene som fulgte.

Kan fortsatt høre smellet når jeg lukker øynene, og nesten kjenne lukta som var den dagen.
Kan også heldgvis si at jeg ikke har opplevd noen traumer eller andre symptomer etterpå heller.

http://www.slate.com/slideshows/news...r-104.html#all
http://viewfindermag.com/2011/08/issue-4-august-2011/

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg kjenner ståpelsen reise seg når jeg ser de bildene. Og så, midt oppi alt, er jeg glad han ble forsinket. Etter å ha sett bilder fra selve krateret så tenker jeg mitt om hvordan det kunne gått om alt hadde gått etter den opprinnelige planen hans...

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Det var forferdelig det som skjedde. Jeg var i Irland da og reporteren på tv snakket om Jutoya.... Jeg trodde det var noe som skjedde på den andre siden av jordkloden.



Omtrent samtidig fikk jeg vite at ei jeg kjenner mistet begge barna sine i en bilulykke. Hun fikk aldri tilbud om sorgbearbeiding, ikke hjelp på noe vis, hun var alene.

Sv: 22. juli 2011, en dag vi aldri vil glemme!
 

Jeg har tenkt mye på de andre som opplevde kriser av noe slag på samme tid, som må ha opplevd at deres sorger og kriser nærmest er usynlig, og som kanskje opplever det som urettferdig at andre får så mye hjelp og fokus, mens de står alene. Tragisk. Der har samfunnet og kriseberedskapen mye å forbedre!