Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

For de fleste har vel ikke sjokoladespising noe med sultfølelse å gjøre?


-

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Jeg ville trodd de fleste barn hadde kjørt i seg sjokoladene så fort de så dem. I alle fall mine to. Den ene er helt normalvektig, den andre undervektig.

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Som Kula sier, babyer kan være insulinresistente.

På jobben min er det to jenter som er VELDIG tynne. De sliter med å legge på seg, og har aldri skjønt hva som er så attaktivt med det at folk er villig til å sulte seg ned i deres vekt. For de SPISER!!! Som hester! Og særlig da karborik mat og sjokolade. Hun ene er faktisk så sjokoladeavhengig at hun ikke kan være i samme rom som noen som spiser sjokolade uten å få skikkelige abstinenser. :eek: Selv om det er en halvtime siden hun spiste twist liksom.... Jeg skulle gjenre visst hva som styrer at disse kan leve slik, men jeg legger på meg om jeg så mye som tenker på en klementin. :o

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Et slikt kosthold er ikke noe å hige etter. Jeg kjenner flere som alltid har vært spikertynne, men allikevel har pådratt seg diabetes 2 i voksen alder.


-

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Nei, jeg higer definitivt ikke etter det! Men det hadde vært interessant å visst mekanismen bak så store forskjeller.

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Da har jeg lært noe nytt i dag også. Trodde liksom det tok litt lenger tid å utvikle insulinresistens jeg.... :o

Men dette er et utrolig spennende tema. Som denne søskenflokken hvor en er overvektig, til tross for samme kosthold som resten.
Jeg har nok spist på meg det meste av mine kilo - prøver absolutt ikke å komme meg unna det. Men på den andre måten så lurer jeg jo på hvorfor jeg på et kosthold som inneholder mel og sukker, liksom aldri blir mett :eek:
De fleste andre rundt meg blir jo stappa ;)

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Kan være interessant å se dette ,men k j og foss er da egentlig bare ute etter gratis reklame for sine produkter samt at de selv som holder på å gli inn i glemmeboka Må jo av og til krampaktig prøve å holde seg i medialyset med god hjelp fra tv 2 morgentv der de har fast sofa slik at de får kranglet litt i beste morgentv og derved holder sitt ego litt til i rampelyset!De har vel en fast avtale om dette seg :eek:imellom!
Gørr lei disse to!

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Jeg synes ikke jeg nødvendigvis blir raskere sulten på mye karber, med da jeg levde ganske så lavkarbo (med mer fett enn nå) var jeg jo mett myyye lenger enn ellers ja. Sist helg spiste jeg frokost på et pannekakehus i London, en kjempediger (men tyyyynn) crepe / pannekake med belgisk melkesjokolade, fløte (?) og hasselnøtter og jeg var stappa i _mange_ timer! Den var alt for mektig, den svømte regelrett i sjokolade når jeg kom litt lenger inn i pannekaka enn ytterkanten! Jeg gjør ikke det der igjen for å si det sånn... En sånn delt på 3 voksne hadde vært en passe dessertporsjon! :p

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Men i et sånt måltid er det vel en del fett også!

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Nei, men det var likevel endel barn i dette forsøket som var altfor mette til å spise sjokoladen! (det kan ha vært sjokoldakjeks også, husker ikke helt)

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Det er jo heller ikke poenget!
Noen barn, som min nevø, har ikke lyst på mer mat, uansett type, når de føler seg mette. Han elsker mine kanelsnurrer, men er han mett, er han mett! Ferdig med det!

Andre, som min niese og meg selv, kan spise lenge etter at magen har sagt stopp! Det når liksom ikke hjernen og viljen at det vel egentlig ikke er plass til mer!;)

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Kitt sier kloke ting. Alle er utstyrt med apetitt, smakssans og metthet... Det er bare det at de faktorene ikke virker likt hos alle. Mannen min spiser til han er mett og så har han ikke lyst på mer selv om det er yndlingsmaten. Da spiser han heller ikke mer. Det har INGENTING med bevisst porsjonskontroll å gjøre - bare det faktum at når han er "mett" har han ikke "nok" lyst på mer til å fortsette å spise.

For min del spiser jeg sjokolade til jeg er mett... og fortsetter til jeg er kvalm om det fremdeles finnes sjokolade. Dette er ikke noe jeg "tvinger" meg til å gjøre - det er faktisk noe jeg må tvinge meg til å la være. Og da "klør" den gjenværende sjokoladen i bevisstheten helt til noen andre har spist den.

Det store spørsmålet for oss som overspiser på enkelte matvarer er "Hvorfor er mitt lystsenter sterkere enn metthetsfølelsen min, mens andre tilsynelatende ikke har det sånn?"

Og dette er seff. bare en fasett av det store, komplekse problemet overvekt er...

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Det er mye mer naturlig å mene at feil mat gir ringvirkninger enn den konvensjonelle overvektsteorien om at de har dårlig viljestyrke og spiser for mye eller at de er for lite aktive i alle fall... ;)

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og er helt enig. Frem til de siste årene har overvektsproblematikken vært forenklet til spise mindre og bevege seg mer. KJ er en av de som hele tiden forenkler dette og snakker kun om viljestyrken og det er det som irriterer meg med henne. Alt generaliseres og forenkles.

Jeg fornekter ikke at jeg har spist på meg overvekta selv, selvfølgelig har jeg det. Spise mindre og bevege seg mer, ha viljestyrke osv osv, men nå har det jo vist seg for min del de siste årene at jeg har fysiske skavanker som gjøre det lett og legge på seg og vanskelig å ta av seg, samt at jeg har problemer med å vite når jeg er mett, når nok er nok :( For min del forklarer det endelig noe av hvorfor jeg var overvektig i barndommen (en av de største i klassen), selv om jeg var blant de mest aktive, spilte fotball, løp 60/100 m i konkurranse, dansa og raste rundt i naturen og klatra i trær. Jeg fikk knapt lørdagsgodt og kostholdet var "normal, sunn bondekost". Fetteren min som var langt fra så aktiv som meg og spiste det dobbelte av hva jeg gjorde var og er et tynt strek.

Som du sier smgj, det er viktig å forstå at dette er et veldig komplekst, sammensatt problem og ingen er like, men bare den enkelte kan ta ansvar for å gjøre det beste ut av det.

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Jeg regner med at du bare gjetter på at grunnen var at de var altfor mette? Antakelig så sier ikke undersøkelsen noe om hvorfor de valgte å ikke spise sjokoladen. Hvis barnet ikke har utviklet en sukkeravhengighet er det antakelig ikke spesielt interessant å spise mer når man nettopp har spist seg mett?


-

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Fordi at det å spise det du liker gjør deg glad. Det er snakk om belønningssystemet oppi hjernen.

Var hos psykiater i dag med minstepoden og det ble snakket mye om belønningssystemer. Så lenge man får tilgang på det man liker kan man holde på leeenge selv om man er både mett og, i min sønns tilfelle, helt utslitt. Enkelte ting blir som dop, uansett om det er mat, spilling, alkohol, rydding og vasking (f eks sambo), jobb etc etc.

Jeg er nok en jobbdame. Jo mer jeg er på jobb og desto mer jeg utretter der jo gladere blir jeg selv om jeg blir så sliten at jeg knapt klarer stå oppreist når jeg kommer hjem! Jobboholiker

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Det er sannsynligvis enkelt å forklare. Fordi du (antakelig) er insulinresistent har du store mengder insulin i blodbanen når du lever på et høykarbokosthold. Da ligger alt til rette for lagring av energi. Først fylles glykogenlagrene i muskulaturen (dette går raskt) deretter lagres gjenværende energi som fett.

Kroppen din kan faktisk være så dyktig til å lagre maten du spiser, at den ikke har nok tilgang på energi til den "daglige driften". Sultfølelse trigges av at leveren ikke har nok tilgang på næring. Når brorparten av næringen du spiser går direkte til lagring, og ikke er tilgjengelig for kroppen, blir man aldri ordentlig mett. Man kan faktisk sulte på cellenivå samtidig som man legger på seg fett!


-

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Jeg har aldri tenkt at jeg kan være insulinresistent, fordi når jeg spiser lavkarbo så går vekten nedover ganske greit. Har følelsen av at de som er resistente har problemer med nedgangen til tross for lavkarbo kosthold.
Men - kanskje du har rett, og det forklarer overspising når jeg ikke spiser lavkarbo.
For jeg overspiser på "normalt" kosthold, det er det ingen tvil om. Kiloene kommer på av store mengder med brød, kaker, sjokolade, mat generelt etc. Grunnen til at vekta øker er helt klart for stort inntak.
Men så var det grunnen til inntaket da. Mange mener at det for flere skyldes et eller annet psykisk (problemer etc). Det er jeg ganske så sikker på at ikke gjelder meg. Sliter ikke med traumer, vonde opplevelser, mindreverdighetskomplekser eller noe annet.
Grunnen er nok at jeg som sagt aldri bli mett eller fornøyd - fyser ALLTID på mer.
Ja, kanskje er jeg resistent og ikke vet det.

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Vel - det er bare det at jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i den beskrivelsen av "glad" - "uvel, kvalm, sinna på meg selv og deppa" passer bedre i forhold til de følelsene jeg sitter igjen med. Om det gjør meg "glad" så ligger det lystsentret så langt nede i hjernen at overjeget ikke kjenner det...

Og jeg har fremdeles ikke forstått hvorfor jeg ikke fungerer som "alle andre"...:rolleyes:

Det der er forøvrig en "food reward"/Stephan Guynet-forklaring (jeg har lyst til å si at det som regel er en forenkling). Man kan like gjerne si "spis kjedelig mat, så går du ned"... Da burde definitivt folk gå ned på brød - for kjedeligere mat, finnes jo knapt ikke. :D

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Bytt ut glad med velvære da!! Det er jo derfor damer trøstespiser...:o
Eller at det behager sinnet selv om det ikke behager kroppen.

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Husk på at insulinresistens ikke er en sykdom, og de fleste som er insulinresistente vet det ikke selv. Det er antakelig en genetisk styrt mekanisme som gjør at du er eller kan bli insulinresistent. Man regner med at praktisk talt alle som har eller har hatt en BMI på 30 eller høyere har insulinresistens i større eller mindre grad.

Ofte er det jo de som blir aller mest overvektige som også er mest insulinresistente. Mange av disse "raser" ned i vekt når man går over til et lavkarbokosthold, men ikke alle. Dette skyldes sannsynligvis at det er individuelle forskjeller i hvor raskt man får normalisert insulinnivåene i kroppen.


-

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Tusen takk for flott forklaring Kula - dette lærte jeg mye av :)
Prikken har du allerede fått for et annet innlegg, så du får nøye den med en :blomster:

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Takk for hyggelig tilbakemelding :)


-

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Jeg fikk normalisert blodsukkernivået, men ikke insulinnivået selv etter et par år på strengt lavkarbokosthold. Da måtte det medisiner til. Men så er det vel ikke utenkelig at jeg alt hadde utviklet diabetes (derom strides de lærde; allmennlegen og kvinnesykdomsspesialisten/gynokologen som er gammel kollega av Hexeberg). Så jeg gikk fort og greit ned det jeg hadde lagt på meg etter at jeg "ga opp", men resten satt som fjell!
At jeg uten medisiner OG uten mat innenfor et visst antall timer besvimer lett som ingenting er vel også en (skummel) liten indikator. Mange klarer å bli innmari store før de utvikler resistens, mens andre, som meg, nok har en genetisk disposisjon i bunn.
Jeg har heller aldri hatt store problemer med verken overspising, godterispising eller trøstespising i særlig grad.

Sv: Oida - Jaquesson igjen
 

Jo mer insulinresistent man er jo mer nytte vil man ha av et lavkarbokosthold mtp vektnedgang :)