Overvektige ektemenn
 

http://www.abcnyheter.no/livet/2012/...lankes-en-mann

"
Det er ikke konas jobb å slanke mannen, ifølge Bedre Helses samlivsekspert Gunvor Ek.
Hun råder alle til å gå varsomt fram overfor en mann som trenger å slanke seg.
– Det første man bør tenke litt gjennom er: Hvem eier problemet med hans overvekt? Jeg mener problemet først og fremst er hans, og ikke partnerens."

Vel, nå synes jeg at det begynner å bli mitt problem også - på mer enn en måte :(

"Også partneren bør legge om kostholdet når mannen skal ned i vekt, mener ernæringsfysiolog Gunn Helene Arsky."

Ja, det som er trist, er at han har prøvd lavkarbo med stort hell - men han velger altså å spise høykarbo (selv om jeg lager lavkarbomat hver dag) :(

"At magen var i veien når de leker med barnebarna, var blant de utløsende årsakene til at de bestemte seg for å legge om livsstilen. "

Så lenge tror jeg ikke jeg vil vente (eller at han bør vente!)

"
– Mitt råd til kona er å gi ham tid og rom. Vektreduksjon handler ikke bare om hva han spiser. Han skal også lære å planlegge, handle inn riktig ingredienser, tilberede maten og spise til riktige tider. Dette er rett og slett mye logistikk på én gang. I denne prosessen er det viktig at partneren ikke er en sabotør.
Sitt ikke og frist ham med mat og drikke han ikke kan ta!"


Her er det nok bare viljen og ikke "vettet" det står på :(.




Nei, jeg fant ikke noen gode råd i denne artikkelen, dessverre.
Så hva skal man gjøre?? Er det noen av dere som har klart å lokke mannen over "to the other side"??
Det som er så trist, er jo at han vet at lavkarbo virker utmerket på ham og at jeg både vil og kan lage "all" mat til ham. Allikevel velger han grandiosa, boller og ferdigmat når han har sjansen - og for å si det pent; det synes :(


Vel, bare mitt lille hjertesukk :veitikke:

Sv: Overvektige ektemenn
 

Dette ble jeg faktisk ganske sur av å lese. Her skal altså kona/samboeren ikke bare ikke si noe til mannen, men skal legge til rette og støtte ved å spise samme kosthold og ikke friste, handle inn "riktig" mat og så videre og så videre.

Hvem er det som tar ansvaret da? :rolleyes:

Sv: Overvektige ektemenn
 

Tja... Vil det funke å si noe sånt som at "Du, jeg elsker deg like mye selv om du legger på deg mer nå, men jeg tenner ikke så mye på deg som før..."? Det forutsetter selvfølgelig at han ikke synes det er like greit å slippe sex da...

Eller få tatt et bilde av ham i smug, i bar overkropp slik at han får se hvordan han virkelig ser ut?

Hjelper det å si at du er bekymret for helsa hans når han stapper innpå og legger på seg så mye? Når Lille Gubben gjør ting jeg synes er skumle pleier jeg å si at han må være forsiktig for jeg har tenkt å ha ham til han blir gammel og da helst frisk og rask. :love:

Fortell ham at han var mye kjekkere da han var 15 kg lettere?

Sv: Overvektige ektemenn
 

Jeg har troen på at folk må finne motivasjonen i seg selv og som regel av seg selv, for å lykkes med dette. Noen kan vel motiveres av en annen, men aner ikke hvordan det kan gjøres. Jeg har aldri følt noe snev av motivasjon fordi at andre har sagt til meg at jeg burde-burde.

Sv: Overvektige ektemenn
 

Hmm, mulig jeg er veeeldig anderledes, men de to gangene kona har gått på diett, så har jeg gjort det samme for å nettopp støtte og ikke friste....det er det som fungerer best for oss.
Jeg forventer ikke at kona skulle gjort det samme for meg, men det hadde selvsagt gjort det enklere vil jeg tro.

Sv: Overvektige ektemenn
 

Jeg henger meg på denne, for jeg er i samme båt Gracella!

Sv: Overvektige ektemenn
 

Ja, det hjelper heeeeelt sikkert å disse utseendet hans, for han har sikkert ikke lagt merke til selv at han ikke ser like bra ut! :cool:

Hvordan hadde du følt deg om mannen din sa slikt til deg? Hadde det virket særlig inspirerende?

Sv: Overvektige ektemenn
 

Neida, du misforstår meg :). Jeg er absolutt for støtte, det jeg reagerer på er at artikkelen henvender seg til kvinner med en pekefinger og legger ansvaret på dem. Man skal liksom gjøre hele jobben for mannen, men ikke si noe - da er det jo ikke snakk om at dette er noen indre motivasjon fra mannen ...

Sv: Overvektige ektemenn
 

Jeg skal love deg at jeg hadde fått en skikkelig vekker ja! Om han kom og sa at jeg hadde lagt på meg så mye at han ikke tente noe særlig på meg mer så hadde
jeg definitivt gjort noe med det!

Jeg tror ikke noe på å dille rundt, men heller si det som det er - at man er redd for helsa til den man elsker og vil dele resten av livet med og at man mer enn gjerne stiller opp som (med)kokk og trimkompis for all fremtid for å få partneren til å finne formen igjen.

Sv: Overvektige ektemenn
 

Absolutt enig, motivasjon kan ikke gis, men man kan jo legge til rette for at man blir motivert.

Sv: Overvektige ektemenn
 

>Haha, godt sagt. Hadde vel ikke blitt spesielt med skuksess her i gården iallefall. Synes kanskje det var på grensen til ufin kommentar hehe.

Sv: Overvektige ektemenn
 

Hadde nok ikkje virka inspirerande på meg iallefall... hadde nok trøsta meg med ei isboks til og snudd ryggen til ;)

Sv: Overvektige ektemenn
 

Vel, her i huset tåler vi faktisk at den andre sier at "nå bør du ikke legge på deg noe mer" uten å bli sure og drukne i isboksen av den grunn. Vi har gjort det, begge to, og resultatet for oss er at vi begge to tar oss sammen og spiser sunnere og går noen kg ned i vekt. Vi holder på med det nå for tiden etter en vår og sommer med alt for mye godsaker og fint lite trim.

Sv: Overvektige ektemenn
 

Det her ikke med hva man sier, men hvordan man sier det.
Her snakkes det også stadig om at både den ene og den andre bør stramme reima, men jeg ville ALDRI lagt utseendet til grunn, eller noe annet som går på selvtilliten.
Å bruke helse som argument er jo noe helt annet.

Sv: Overvektige ektemenn
 

Det er vanskelig å motivere andre, det er iallefall min erfaring. Å bruke utseende og si direkte sårende ting hjelper sjeldent... man skal da være oppmuntrende og gode med hverandre:-) å vise bekymrin ovenfor helsen er jo en annen ting, men min erfaring er at det ikke alltid fører frem det heller desverre...mannen min er slank og fin, men jeg har prøvd å motivere andre i familien min som sårt hadde trengt det pga helsa, men det nytter ikke. Som regel må man finne motivasjonen selv, for meg kom den ikke før jeg hadde nådd bunnen og jeg MÅTTE gjøre noe. Håper det ordner seg,og du kan jo prøve å friste han med god mat du vet han liker:-)

Sv: Overvektige ektemenn
 

Jeg har prøvd å appelere til helsen hans og jeg har prøvd å appelere til forfengeligheten hans - uten hell. Han er nok en av de som synes at en "pondus" gir mer... ehh...pondus :o
Så anla han skjegg for å skjule dobbelthaka (jeg kan ikke fordra skjegg :() og han virker SÅ fornøyd med hvordan han nå ser ut (bortsett fra når jeg kommenterer det da).
Det er i tydeligvis himmelvid forskjell på selvbildet og selvtilliten til menn og kvinner i alle fall :rolleyes:
Jeg har i det siste også vært mer direkte, siden jeg ikke er av typen som liker å pakke inn meningene mine.
Men han må vel finne ut av det selv - det er bare synd med all den tiden vi skal kaste vekk i mellomtiden. Jaja.

Sv: Overvektige ektemenn
 

Jeg har tro på å lete etter det fine i mennesket! Gi skryt og komplemang i fleng! Vis (eller lat som) at du syns mannen din er fin! Si det til han når du syns han er litt ekstra fin. Menn er som barn! De blomstrer når de får skryt! (Sånn er vel vi kvinner også, Hehe)

Man skal ikke være falske, men om man leter, så er det alltid noe fint man kan kommentere! :)

Sv: Overvektige ektemenn
 

100% enig. Jeg har altfor mye stabukk i meg (ryggmargsrefleks) til at det der virker. Det samme gjelder Husets Herre. Derimot blir jeg VELDIG glad om partneren trår til med én gang jeg selv har idéen. :)

Dvs - jeg sier at jeg burde begynne å trene - Han passer på å foreslå noe treningsrelatert passe ofte i en periode etterpå, eller være med på trening, eller i det hele tatt støtte opp under prosessen "komme ut av sofaen" ...

Samme med mat - jeg sier at jeg kanske tror jeg ville ha det bedre med mat med mindre melk - Han foreslår mat med mindre melk i, og unngår å handle inn melkeprodukter som han vet også frister meg. osv

Så jeg tror altså mer på å støtte opp under vedkommendes ønsker/beslutninger som stemmer over ens med ens egen målsetning heller enn å sette mål for partneren.

Sv: Overvektige ektemenn
 

Å så gjerne jeg skulle ha slanket mannen min. Ikke nødvendigvis for at han skal bli slankere og finere for min del, elsker han som han er.
Nå er han ikke så veldig feit da, men han kunne med fordel ha gått ned 10-15 kg.
Årsaken til at jeg mener han burde gå ned i vekt er pga han har diabetes og høyt blodtykk.
Det er masse hjertesykdom og annet i slekta hans, så han burde virkelig gå ned i vekt.
Jeg har mast og jeg har tryglet han om å legge om sin livsstil for å gå ned i vekt men jeg snakker for døve ører.
Han er jo helt allergisk for alt som er sunt mannen min. Han vil ikke høre snakk om å spise lavkarbo, ja han vil ikke en gang gå over til et sunnere vanlig kosthold. Så da lever han på loffen sin og all den friterte maten han lager seg da :(

Sv: Overvektige ektemenn
 

Jeg syns det er merkelig at det skal være akseptert å være så nedlatende overfor menn generelt. Uten at noen reagerer, kan menn latterliggjøres og fremstilles som idioter som ikke klarer å ta vare på seg selv. Noen menn er slik, men det finnes jammen kvinner i den kategorien også.

Jeg tenker ikke på innleggene fra dere, men selvsagt artikkelen det henvises til av trådstarter: http://www.abcnyheter.no/livet/2012/...lankes-en-mann


-

Sv: Overvektige ektemenn
 

Allier deg med legen hans? Jeg mener - en ting er forfengeligheten, en annen ting er helsa... og dessverre er det ofte sånn for begge kjønn at vi heller hører på "autoriteter" enn på partneren... :rolleyes:

Men holder det på å bli helseskadelig så kan du jo spørre legen om han ikke kan nevne det, dersom legen selv er enig i at det nærmer seg helseskadelige forhold ...

Sv: Overvektige ektemenn
 

Skriver bare noen ord og det er frie tanker som ikke er slik for ALLE.

Mange kreative ideer her, men som mann må jeg bare si en ting. De aller fleste menn, ja jeg generaliserer her, men ikke helt ubegrunnet, liker ikke tenke på seg selv som slapp, utrent, dvask, dårlig helse, dårlig kondis og en som blir litt latterliggjort av andre. Men vi menn har en særdeles god evne til å oppleve oss selv som mindre slapp, bedre trent, strammere, bedre helse og bedre kondis og gode eksempler for andre, iallefall i vårt selvbilde inni hodet.
Denne mekanismen gjør at vi fornekter realiteten på en god måte og gjør at vi kanskje fremstår som struttende av selvtillit. Vi er kanskje bare flinkere til å skjule det, uten at det nødvendigvis er sant.
Dette ser man også når vi menn kommer sammen med "gutta", da er det OFTE mye prat om hvor gode vi var i ungdommen, eller på et tidligere stadium av livet. Hvis en mann hadde en meget god tid på 12-minutters testen på universitet eller videregående så er det helt utrolig hvordan en mann får det til å høres ut som han er en råspreking selv om det var kanskje 10-15-20 år siden. Det er ofte jeg hører om hvordan han eksvis syklet birken på 3:30 i 2003 og 2004, men nå idag så klarer han kanskje 4:00 (selv om realiteten gjerne er 5-6 timer). Men i dette "mannebudskapet" ligger det skjult en melding om: "Ok, jeg er kanskje ikke så godt trent nå, men jeg er ufattelig lettrent og kan hvis jeg vil lett klare det igjen". Og der ligger hele cluet til mannepraten, vi liker imponere våre omgivelser med tidligere prestasjoner og sier samtidig at "hvis jeg vil så er jeg der igjen...lett som bare det. Jeg trenger da vel ikke bevise noe fordi jeg er i superform hvis jeg bare vil"..... Vel, sånn rasjonaliseres det iallefall i et mannsdominert miljø hvor jeg jobber og derfor påberoper jeg meg å kjenne litt til hvordan et mannshode er skrudd sammen (på en humoristisk måte da).

Åjada, vi menn kikker veldig mye på bilder og på andre menn, men vi sier veldig lite om det fordi vi prøver så godt vi kan unngå temaer som kan sette oss selv i et uheldig lys. Hvis en kvinne eller en mann skulle si noe om at: "Dæsken, han var rimelig rå da", så vil en mann ta lett kunne kommentere tørt: "Ja, han så rå ut, omtrent litt som jeg selv da jeg trente aktivt, men hvor fort tror du han løper egentlig? De musklene der er bare oppumpa".....Jepp, da flasher vi tilbake til vår egen fortreffelighet i gamle tider, mimrer og i tillegg får vi stilt et litt sånn kritisk spørsmål for å så tvil. Igjen fortrenger vi og vi går fornektende videre til neste tema. Genial egenskap ikke sant?

Men i det skjulte så tenker vi mye over hva som ble sagt, og innerst inne så liker vi det nok ikke. Over tid kan det føre til endring og ønsket om å gjøre noe med tilstanden sniker seg faktisk på, men det er litt mer gradvis enn hos kvinner kanskje?

Uansett så er det gjerne i konkurranse med andre menn og gjerne kvinner at en mann tar seg alvorlig sammen. Konkurranseinstinktet hos menn er generelt veldig sterkt, om enn veldig godt skjult. Jeg påstår at instinktet finner du hos de aller aller fleste, men du som kone/samboer trenger ikke ha sett det enda.

Så ønsker dere påvirke en mann i en viss grad, så er stadige mas om kosthold, kalorier, sunt usunt, vekt og slikt helt fånyttes og tildels får det motsatt virkning. En mann vil nemlig ikke høre på slikt. Å fortelle en mann at helsegevinsten ved en sunnere livsstil er verdt å gjøre noe er som å tale til en skilpadde. Den trekker seg inn i skallet sitt eller bare stirrer dumt på deg og lar skallet beskytte seg før den snegler sakte avsted i helt motsatt retning av hvor du egentlig ville.

Nei, tingen er nok å ikke mase, men invitere og faktisk gi ros de FÅ FÅ gangene han faktisk er med deg på en gåtur.
Videre vil selv en "klinisk død" mann ha synet i orden, og når han ser at kona/samboeren blir strammere, sprekere og flottere, så påvirker det hans konkurranseinstinkt. Han kan forsiktig spørre deg om helt ufarlige ting som: "Er det andre menn som trener der du er, hvor mange menn er det, hva ville du sagt om han kjøpte seg en ny sykkel, nye ski osv". Dette gjør han for å sjekke tempen, uten å innrømme at han er i dårlig form etc.

Så her må dere kvinner være lure fordi vi menn er utrolig utstyrsfikserte (ikke alle, men mange). Når gubben kjøper sykkel til flerfoldige tusen, eller en fancy drakt, idrettstøy, sko etc, så er det faktisk litt viktig å ikke komme med pekefingeren, men snarere dialog.
Nå høres dette ut som en teit måte å jobbe for gubben deres slik at han får det han ønsker seg, men vi gutter er faktisk litt sånn rar akkurat der. Vi lar oss inspirere av teknologi og utstyr, enkelt og greit.

Jada, skiutstyr til 10 000,- og sykkel til 30-40 000,- er for mange det som skal til for at de faktisk begyner røre på seg og gjennom å røre på seg og konkurranseinstinktet, begynne tenke gradvis på kostholdet sitt. Rart ikke sant?

Videre er også det faktum at menn generelt kan være skeptiske til slike treningssenter, som ofte er helt motsatt av damer som ofte elsker treningssenter. Igjen er det gjerne konkurranseinstinktet som slår inn. Menn liker IKKE bli eksponert foran andre FØR de har fått en viss kroppsform. Slik er det bare, dessuten anser mange menn at treningssenter er for "kjærringer" unnskyld uttrykket damer, men sånn er det bare, selv om både jeg og dere vet at dette er bare tull. Dog, stram opp er kanskje ikke de timene du bør tvinge gubben din med på først da. Let`s be honest baby....DET er dødfødt :D

Men å be han forsøke spinning kanskje og en PT? Ja, og da slår utstyrsnivået inn igjen. Menn har et eget "Utstyrhysteri-gen", ikke diskuter, slik er det bare. Vær med han og se på spinningsko/sykkelsko. Hvis han absolutt vil ha en kondomdrakt eller en sykkeldrakt du synes er superduper teit, javel, men forsiktig heller gi ham noen andre alternativer I SAMME PRISKLASSE. Det siste er utrolig viktig, vi menn er enkle dyr. Dessverre, alt for enkle. Vi tror nemlig at jo dyrere en ting er, jo raskere og bedre form blir vi i. Ultradumt, ja, men enkelte ting skal en kvinne/kone/samboer ikke forstå. Her fungerer det godt å svelge kameler...mothårs.

Oppsummert er vi da på følgende punkter.
Menn er konkurransedyr, noen mer eller mindre enn andre, men i bunn er vi skapt for konkurranse....
Menn liker utstyr, MYE utstyr og lar seg lett motivere av fancy og DYRT utstyr. Synd, men slik er det. Kvinner er ofte helt motsatt, inntil de faktisk prøver det selv (ikke ment å være vond nå, men dette er min erfaring)
Ikke bruk helse, kosthold, hjerte og alskens mulige undersøkelser som underbygger det ene og det andre. Da blir mannen en skilpadde og du blir bare frustrert. Vi er enkle dyr, bruk da enkle midler.
Helse hater menn høre på inntil vi faktisk er kommet dit hen at vi har forsøkt det selv (litt som med kvinner og treningsutstyr mao).

Hvis ingenting av det over her fungerer, vel da er det bare å vente på 40-50årskrisen, for da kommer dette helt naturlig av seg selv ;)

Litt spøkefullt skrevet dette, men poengene mine er nok alvorlige nok allikevel og momentene de er skrevet i alvor. Jeg mener det er slik for veldig mange menn i dag.

Hilsen Hypah

PS! Gutter, bli ikke sint nå da, det er godt ment!

Sv: Overvektige ektemenn
 

Sv: Overvektige ektemenn
 

Kloke ord Hypah!! Tror du har helt rett!! Takk for at du deler dine tanker! Det skulle ha vært flere åpne menn som deg!! :)

Sv: Overvektige ektemenn
 

I'm with you, Kula. Nettopp det jeg reagerer på i den artikkelen. Menn kan ikke ta vare på seg selv, så det er opp til kvinnene å ta ansvaret?

Veldig mye bra om støtte her, og jeg er helt enig i at motivasjon må komme innenfra. Når det er sagt, synes jeg det er litt forskjell på å si fra for den andres del, og å si fra fordi det går ut over samlivet. Det må være lov å si noe synes jeg, hvis man går og mistrives mer og mer med partneren sin ... Men da tror jeg ikke man bør appellere til den andres forfengelighet, helse etc., men si det som det er, at man selv mistrives med det.