Endelig noen som har skjønt det!
 

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Takk for link. Faktisk et meget godt innlegg i slankedebatten, og som du sier - endelig ! noen har forstått hva overvekt og fedme handler om for de fleste.

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

VG startet nyttåret med atrikkel om, at slanking gjør oss til bedre elskere ( hvem ønsker ikke det ) siden kom det artikler om at rask slamking medførte at man blev skaldet, og slankeoperasjon medførte alvorlig hjerneskade. Slikt har det fortsatt ut igjennom januar.
VG hadde løsningen - deres egen slabnkeklubb !!!
Fedme sitter ikke i hodet, men våre gener ogh den arvelige insulinresistens. Slank med ketloysekuren redegjør for dette og viser veien ut. Det vil VG ikke skrive om.
Heldigvis selger resultatene fra folk på ketolysekuren og vi opplever en jevn vekst. Vi har ikke hastverk men koser oss med jevn fremgamg.
I boken foirklares årsakene til fedme på en forståelig måte.
God natt
Torkil

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Jeg tror fedme kommer fra begge deler jeg. Både hodet (trøstespising, som kan føre til "avhengighet") og gener. Noen har kun det ene, mens andre har begge deler.

Jeg vet at i mitt tilfelle er i allefall genene som har hovedskylden, (PCOS ) men hva som veier tyngst varierer vell fra person til person...

tror jeg..

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Torkil, nå tør jeg påstå at du skyter over mål. Jeg har en dokumentert spiseforstyrrelse, og den er grunnen til at jeg gang på gang mislykkes med mine forsøk på å gå ned i vekt. Jeg har prøvd Grete Roede, Libra, Herbalife, Nutrilett, Eurodiett, Lindberg, Atkins og faktisk også Ketolysekuren, og hver eneste gang har det skjedd noe i hodet mitt som har gjort at jeg ikke har fortsatt på dietten. Og det sitter i hodet! Jeg kan være kjempeflink med maten, spise så riktig som bare overhodet mulig, MEN JEG KAN IKKE LYKKES UTEN AT HODET MITT ER MED!!! Jeg er NØDT til å drive aktiv positiv tenkning, affirmere i alle ledige stunder, omgi meg med de rette personene og gjøre hva jeg kan i livet mitt for å unngå stress, vanskelige situasjoner, og krangling. For opplever jeg motbør raser min matverden sammen, og da skal det enorme krefter til for å la være å spise. Jeg har levd i dette helvete lenge nok til å vite dette: Ketolysekuren (som til informasjon ikke er den eneste veien til paradis som du later til å tro) er et VERKTØY mot en bedre helse og en slankere kropp, men min overvekt sitter i HODET!!!

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Albertine - du har helt rett. Det er ikke så enkelt at alt løser seg dersom man spiser rett mat - for alle. For NOEN er det nok, men langt fra for alle - og det er da man føler seg som verdens mest mislykkede siden man ikke klarer det "alle" andre får til... de med spiseforstyrrelser vet mye om dette av egen erfaring!

Jeg tror at man må prøve seg fram for å finne den veien som passer - er nok ikke slik at "one size fits all" når det gjelder kost (slik ernæringsrådet og mange andre liker å mene), men jeg tror også at man må legge mye større vekt på den mentale biten i dette puslespillet!

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

*nikker ivrig og er så enig så enig*

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Er enig med deg Albertine. De fleste blir overvektige fordi følelsene styrer dem i retning mat. Følelsene sitter i hodet. Tankene og vanene sitter i hodet. Ergo sitter overvekta i hodet. For å lykkes med slanking måå man ha en indre drivkraft, få struktur på tankene sine, bli kjent med seg sjøl på god og vondt. Slanking er ikke mekanikk, men psykologi. Er ikke hodet med på slankeintensjonene vil man ikke lykkes. Kommer man ikke i kontakt med de bakenforliggende årsakene til spiseproblemene vil man heller ikke forstå hvorfor man er feit. Forstår man ikke hvorfor man er feit kan man heller ikke finne rette løsningene. Slanking er individuelt. En kur passer aldri for alle. Alle må finne sin løsning og for så og si alle må løsningen starte i hodet. Man blir feit av det man putter i munnen. Men hvorfor putter man feil mat i munnen? Noen av uvitenhet. Noen av vane. Noen fordi maten er nytelse eller straff. Noen fordi maten er trøst. Noen fordi de har mistet kontrollen og noen fordi det er kultur og noen fordi vedkommende gir fullstendig blaffen. Kontoll over vekta får man kun når man får kontroll over følelsene og tankene sine. Det er i allefall min erfaring.

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Kjempebra skrevet ;) Trønderklæm:D

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

En digresjon....
Men har hørt en gang at man skal spise som om man var slank, og tenke på seg selv som om man var slank....

Er man slank og redd for å legge på seg,spiser man forsiktig... Eller kanskje det handler om mental trening...

tro det eller ei, noen er oxo redd for å bli slanke pga all oppmerksomheten man får f.eks fra det andre kjønn....

Mulig jeg er på tynn is.... men har tenkt over det noen ganger om det er noe jeg frykter ved å være slank....

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Nå er det vel så at de positive effektene av å være slank er større enn de negative. JEg har aldri møtt noen som er slanke som ønsker å være feite for å beskytte seg mot oppmerksomhet. Men jeg har møtt utrolig mange som er feite men som vil bli slanke for å få oppmerksomhet. Jeg sier ikke at slike mennesker som frykter oppmerksomhet ikke finnes, men jeg tror det er svært få av dem. En annen ting er at når man går ned i vekt og blir mer fornøyd med utseendet sitt vil de alle fleste også bli fornøyd med selvbildet sitt. Selvtillitten vil vokse for hver cm man krymper. Når man så når målet vil egoet være sterkt nok og selvtilliten god nok til å gi beskyttelse mot uønsket oppmerksomhet. Den angsten enkelte har mot oppmerksomhet er nok forankret i det dårlige selvbildet man fikk da man var feit. Når man blir slank trenger noen litt ekstra tid for å omstille seg mentalt. Men jeg tror ikke det er mange x-feite som blir slanke som velger å gå tilbake til flesket for å unngå oppmerksomhet.

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Det er lenge siden dette ble skrevet, men jeg ble så engasjert da jeg leste det, jeg må bare kommentere:

Her går du ut fra at vi er rasjonelle vesener, Fjonken. ;) Og det må jeg jo bare påstå at vi ikke er. Hvem tenker rasjonelt når de setter seg ned med en pose potetgull, 200g sjokolade, kaker, vaniljesaus og krem, når de egentlig burde ha søkt trøst hos andre eller, hva vet jeg, gått en tur? Jeg tror faktisk enkelte overvektige får sjokk når de går ned i vekt og merker at de plutselig får oppmerksomhet fra andre, gjerne fra det motsatte kjønn. Det kan faktisk være en skremmende opplevelse, spesielt siden nærhet kan være "skummelt" for mange av oss. Jeg tror det er mange av oss som sliter med dette, med nærhet og distanse. Naturligvis er jeg helt enig i at selvbildet vil bli bedre etter hvert som vi går ned i vekt. Og forhåpentligvis vil det gi nok beskyttelse.


Hvis noen merker at de reagerer irrasjonelt og f. eks. saboterer for seg selv når de får mer oppmerksomhet, er det kanskje best de setter seg ned og tenker gjennom målene de har. Og kanskje lar ting ta litt tid, så hodet kommer i kapp med kroppen.

Jeg tror ikke det er et bevisst valg at slankere går tilbake til flesket, men det er like fullt et valg! Det vi kjenner fra før, er jo mye tryggere enn det ukjente, selv om det kanskje er mer ubehagelig... :rolleyes:

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Fantastisk godt skrevet Millah, bedre kan det ikke sies. Du har skjønt det!!!;)

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Rasjonell jeg, ikke i det hele tatt. Enig med Millah.

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Betyr det at hvis jeg smiler eller flørter med en overvektig dame så kan hun ta det ille opp, rett og slett fordi hun ikke er vant til det. Nå ble jeg enda mer engstelig for å snakke med overvektige damer.

Hva er egentlig beste kommentaren av disse to? Nei se på tjukka, nå skal hun kjøpe potetgull igjen. eller; Hei Nora, Har du gått ned i vekt, så flott du er blitt.

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Nå ser du tingene i et veldig overfladisk perspektiv Kristian. Dette med angst for nærhet ligger meget dypere. Men lad oss slå fast at det å være overvektig ikke automatisk er ensbetydende med å ha angst for nærhet/det motsatte kjønn. Der er mange årsaker (utenom det man putter i munnen).

Tror denne angst stammer helt fra barndommen, og øvrig at overvekt grunnlegges på et meget tidlig tidspunkt i livet uanset årsag. Det med nærhet kan være forårsaket i feks for mye kos og klapp fra voksne menn i familien. Ikke at det nødvendigvis er pedofile overgrep, men mye kjærtegn med barn kan overdrives og barnet kan føle det som et overgrep selvom det ikke var seksulet ment fra den voksne. Jeg personlig har ikke vært utsatt for seksuelle overgrep, men jeg husker min mor nesten kvalte mig i kjærtegn og i sin iver for å skulle kose hele tiden. Denne kosen (har jeg senere skjønt) var hennes egen kjærlighetsløse barndom som ble forsøkt dekket inn.
Det kan lyde helt sprøtt at "kvinner ikke liker oppmerksomhet", men bare husk en ting, det går meget dypere enn som så.

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Det kommer an på hvordan kommentaren blir gitt.
Jeg tror kanskje jeg er litt hårsår på det området, fordi jeg kan oppfatte det som en negativ kommentar om hvordan jeg så ut før selv om det egentlig ikke var ment sånn.

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Du Eva,, du skulle hatt noen flere søsken slik at det ble flere å dele oppmerksomheten på. Men det er vel for sent nå. :(

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Ah, en som liker oppmerksomhet, det er bra. Tafsing og klåing av fremmede er jeg enig i er ubekvemt.

Sv: Endelig noen som har skjønt det!
 

Ja det er lett for at positive kommentarer blir oppfattet negative. Og da kan jo litt ertende flørting bli oppfattet som mobbing. Og hvis noen ser på deg så tror du sikkert at de syns du er utrolig feit, men det kan jo være at de liker deg sånn som du er. :) Sa jeg noe feil nå :rolleyes: