Sv: The Biggest Loser Norge
 

Adrenalin og kortisol er hormoner som utløses ved stress, det er riktig, og det påvirker både blodsukkeret og helsen forøvrig, spesielt når det er forhøyet over lengre tidsrom. Men. Mange mennesker klarer å håndtere stress ved å regulere seg selv ned på forskjellige måter, kanskje ved å "snakke fornuft med seg selv", søke trøst hos en venn, løpe en tur, meditere eller på andre konstruktive måter. Andre, som jeg, sliter med dette, sannsynligvis på grunn av en medfødt sårbarhet (temperament, fysisk genetikk) + en oppvekst (konflikter, uro, autoritære omgivelser, store krav til prestasjoner, mobbing) der jeg har lært å håndtere stress og problemer ved å stikke hodet i sanden og spiiiiiiise. Det var en strategi som funket den gangen, men som har blitt ganske så destruktiv.

Derfor er det så viktig for meg å ikke bare jobbe med kostholdet mitt, men også med hvordan jeg regulerer følelsene mine.

Naturligvis har ikke alle det slik som jeg har det. Jeg fikk bare et voldsomt behov for å forklare hvordan det er for meg, mest for å illustrere at overvekt kan bunne i så mangt.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Jeg har det akkurat på samme viset. Derfor jeg nå går hos terapaut for å lære stressmestring. Kortisol kan måles, men adrenalin kan ikke måles. Det er fordi adrenalin er flyktig. Men selv en flyktig respons i kroppen er nok til å starte reaksjoner som kan gi vektøkning... Der gav du meg forresten en ting jeg vil teste ut. Neste gang jeg kjenner dette stresset på kroppen skal jeg spise mer karber enn jeg pleier. Jeg blir ikke deppa av stress, jeg får bare vondter overalt. Noen ganger så ille at jeg ikke kommer meg opp av senga, og DET gagner i allefall ikke vektnedgang. Terapauten sa at noen reagerer psykisk på for mye kortisol og adrenalin, mens andre tar det somatisk.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Ja, da gjelder det å behandle årsaken og ikke bare symptomene. Nytter ikke trene og spise mindre/rett hvis man ikke tar bort årsaken, i denne sammenheng, stress.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Kan nok stemme det. Adrenalin og kortison er ikke galt i seg selv, vi trenger det jo for å være på alerten, problemet er når vi får forhøyet stress over lengre tid og ikke klarer å regulere det ned. :ja:

Avspenningsøvelser, psykomotorisk fysioterapi og lignende kan hjelpe til å håndtere stresset slik at det ikke "setter seg" så lett i kroppen. Og en kan lære seg selv å tenke annerledes, slik at en ikke lager katastrofer av alt, og det vil jo også minske stresset. Det er ikke gjort på en dag, men det kan hjelpe.

Ja, jeg ville jo ha sagt at årsakene kan være så mangt (arv, oppvekst, lærte strategier), men jeg skjønner hva du mener. :smile: For mange (ikke alle) handler overvekt om mer enn matinntak og aktivitet, og da må man gjøre noe mer enn å spise bedre og trene.

Når det gjelder Biggest Loser, så beviser jo programmet at det fint går an å få til masse, "bare" ved endring av kosthold og masse trening. Jeg mener altså ikke at det er feil, det går an å angripe vektproblemer på flere måter. Jeg mener bare at for noen (sånne som meg) er det ikke nok i det lange løp.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Men for ALLE handler det i bunn og grunn om kjemiske reaksjoner. (Følelser er også kjemi).
Hvorfor snakke ned seg selv i stedet for å åpne opp for at det kanskje er reaksjoner på mikronivå i kroppen som gir denne trangen? Hvorfor er det alltid dårlig viljestyrke som brukes for å forklare slikt? Så vi kan sparke oss selv enda litt mer? Ja, ytre faktorer påvirker, men de tvinger deg ikke til å dytte innpå mat og sukker. Det gjør derimot et dårlig kontrollert kosthold, og stor svingninger i blodsukkeret. Alle faktorene du nevner gir ubalanser i kroppen og kan faktisk gi det fysiske suget.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Jeg forstår ikke at det å innse egne utfordringer og ta tak i dem er å "snakke seg selv ned"??? Videre, jeg snakker ikke om dårlig viljestyrke. Viljestyrken min kan være helt på topp, men jeg sliter med å trøste meg selv uten mat, og derfor jobber jeg med det.

Jeg sier ikke at opplevelsene mine "tvinger meg til å dytte innpå mat og sukker", det er en lite smart strategi jeg velger iblant fordi jeg er vant til å gjøre det. Et dårlig kontrollert høykarbokosthold "tvinger meg" heller ikke til å spise, men det gjør at jeg fortere velger å spise usunt. Det er altså ingenting som tvinger meg til noe som helst, men det er flere ting som gjør at jeg lettere velger å overspise enn det andre mennesker gjør, og det er det greit å vite om, sånn at jeg kan gjøre noe med det.

Til slutt: Jeg benekter ikke at følelser er kjemi, tvert imot sier jeg jo at både arv og mijø påvirker kjemien i kroppen. Poenget mitt er bare at vi mennesker ikke lever i et vaakum. Vi blir faktisk påvirket av det som skjer med oss gjennom oppvekst og samspill med andre (i tillegg til det vi har med oss fra fødselen). Alt handler ikke om sukker og stivelse.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

JA!! Og, man vil ikke kunne et par måneder en gang av livet uten å møte noen slags emosjonell utfordring, så uansett hva følelser er og om sukkersuget utløses av kjemi som utløses av negative følelser, så er jo det man kan gjøre å jobbe med hvordan man takler følelsene- man får ikke fjerna dem, eller triggerene.

Om stress utløser kortisol som gir en lyst til å spise, eller om stress gir en lyst til å spise, endrer jo ikke grunnpremisset. Man må finne en måte å behandle følelser på uten å spise, og gjerne finne måter å mestre følelser på før de blir så voldsomme at man ikke greier å takle dem. Det er å ta kontroll over eget liv, ikke å "snakke seg ned".

Kjenner veldig godt igjen det du sier om fysisk røyksug og psykisk, forresten.