Det er trist, synes jeg
 

Hva er det som er trist?

At så mange unge jenter strever for å gå ned i vekt, når de er normalvektige.
At så mange er opphengt i BMI, og at de vil komme i nedre halvdel av den såkalte "normalvekta". BMI på 26 eller 25 er ikke bra nok.
At de ikke tar hensyn til at muskler veier mer enn fett, og trener 3-5 ganger i uka, og likevel ser de bare på BMI.

At jeg tenkte akkurat som de, da jeg var på deres alder...:( Jeg var så fin, men jeg så det ikke selv. Jeg var 64-65 kilo, og ville gå ned til 60. Noen ganger ønsker jeg at jeg kunne sende en beskjed 20 år tilbake i tid....

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Ja er vel egentlig enig, fordi utseende betyr mindre enn helsa, men når man overalt får signaler om at man er lubben og blir sett ned på fordi man ikke er sylslank da er det ikke rart heller. Hvem vil få disrespekt og bli latterliggjort?
Ikke jeg ihvertfall.

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Godt poeng, man blir jo aldri fornøyd og jeg kjenner meg igjen.

Forøvrig så tror jeg egentlig at våre medmennesker er mindre opptatt av andres vekt enn man er av sin egen. Jeg ser ihvertfall ikke ned på noen som er lubne. Faktisk så ser jeg opp til dem, de som trives med sin egen vekt og ikke underkaster seg idealet. Jeg har en slik venninne, og hun er den mest blideste jenta i verden, full av livsglede. Hun har kanskje et par kilo for mye, men gutta svermer for henne som hun var gjort av honning. Det har noe med hva man utstråler, enn hva vekta viser. Dessverre tror jeg mange tror at man automatisk får den utstrålingen når man veier "riktig" - at alt i livet faller på plass. Det gjør det ikke.

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Åja, jeg kjenner meg igjen. Jeg er bare 24 år, men jeg har allerede rukket å slanke på meg 45 ekstra kilo.. 45! Jeg ser på bilder fra tiendeklasse hvor jeg riktignok var den som veide mest av jentene i klassen, men likevel, bare litt over 60 kilo.. Tenk om noen kunne banke litt vett i skallen på meg da og fått meg til å fokusere på en sunn livsstil, og ikke hvordan-gå-raskest-og-mest-drastisk ned i vekt den gangen..

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Enig, Augustina, vi er våre verste fiender og selv ville jeg aldri i verden kommentert en annens vekt negativt. Hårreisende nok har jeg dessverre opplevd andre gjøre det ganske mye. Ikke bare er det sårende å høre det mot egen kropp, men man blir vaktsom fordi man hører folk baksnakke andres kropper og får vite hvilke holdninger som er ute og går. Da jeg var 16 brydde jeg meg ikke så mye om slike kritiske kommentarer at jeg tok det helt til meg, men da jeg ble sett som kun kropp av en ekkel mannssgris overmannet kroppsfikseringen meg.

Det er en kjent sak at de fleste som utvikler alvorlige spiseforstyrrelser har opplevd fysisk overgrep, og at den ekstreme kontrollen over mat og vekt kommer som følge av det, i et forsøk på å gjenvinne herredømmet over egen kropp.

Dessverre kan det være vanskelig å gi slipp på kontrollen igjen fordi man jo har erfart på kroppen at noen menn er farlige og tar ikke hensyn samt at noen kvinner er hensynsløse av misunnelse og egen usikkerhet mot andre kvinner.

Jeg kunne skrevet i det uendelige om dette her siden jeg har fylt mine hverdager med opptatthet av kropp og mat siden jeg var 12.

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Kjære søte deg, nå fikk jeg skikkelig vondt inni meg av å lese. Jeg skjønner nå litt mer hvorfor du har de holdningene som du har mot egen kropp, at du vil bli tynnest mulig, syns minst mulig på en måte? Ikke være gjenstand for andres begjær uten at du selv bestemmer? Eller? Jeg bare tenker høyt her.

Ja, det finnes kvinner, og menn, som er opptatt av andres utseende, men de fleste vanlige, reflekterte mennesker vokser som oftest ut av det. Jeg mener det er en tegn på umodenhet, en indre usikkerhet, en måte å hevde seg selv på. Nå snakker jeg ikke om deg altså, men de som baksnakker altså og som er så opptatt av andres vekt og fremtoning at de må snakke om det bak andres rygg. Det er ikke venner som gjør sånt i hvertfall, det er sikkert.

Men forresten, har du gått til, eller går til, psykolog? For det høres ut på meg som du trenger noen å snakke med om ditt forhold til mat og kropp/vekt? Gir deg i hvertfall en virituell klem :klem:

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Ja korrekt det du skriver om å ikke ville synes for menns begjær og å ha kontroll. Jeg har møtt en del menn som ikke kan styre seg. Det synes jeg er skummelt fordi jeg er svakere enn dem fysisk. Jeg går til psykolog nå endelig. Begynte i sommer. Før det trodde jeg ingen ville bry seg og prøvde å bli frisk selv. Noe som funker litt mindre effektivt har jeg skjønt. Nå har jeg vært superheldig med den jeg prater med. Klem

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Det er godt å lese at du har oppsøkt hjelp og selv føler at det hjelper også :) Ingenting er bedre enn det.

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Jeg har nok også vært sånn og jeg har heldigvis lært litt av det. Jeg veide vel 58 kilo, gikk ned til 52 når jeg hadde født første mann og synes jeg var feit. jeg var 20 år. Nå er jeg fullstendig klar over at det jeg har nå (f.eks pupper som har begynt å sagge) er det flotteste jeg kommer til å ha fremover:D:D. Det blir ikke bedre enn det, så nå gjelder det å kose seg med det en har.
Det er deilig og endelig slappe av på kroppsfikseringen, ihvertfall mesteparten av tiden:D:D

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Jeg er veldig enig.

Allikevel har jeg slanket meg siden jeg 2 klasse på barneskolen....og jeg var ikke en gang lubben da. Jeg var helt normal jente...Det er trist å se på min søster som er 14 år nå - hun har ikke et gram fett som er overflødig, allikevel hater hun kroppen sin og vil ned i vekt. Jenta er alt høyere enn meg og har en helt frisk, fin og pen kropp. Men i sitt hode er hun dritstygg og feit:( TRIST!!!!

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Kjenner meg igjen.....:( Uheldigvis!!

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Trist på deg og din søsters vegne. Hva tror du det kommer av?

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Jeg tror faktisk ganske mye kommer av hvordan samfunnet har blitt. Det er så utrolig med fokus på hvordan man ser ut ..og da hvor tynn man er. Spesielt når det kommer til min søster, hun sammenligner seg med modeller i blader o.l Vi prøver å si at de er faktisk photoshoppa og hele pakken...og så sammenligner hun seg med vennene. De er mye lavere enn henne, så det sier seg jo selv at de er mindre enn henne.

På meg? En kombinasjon. Jeg ble blant annet mobbet, både på skole og av familie (min farmor og onkel var veldig flink på å fortelle meg at jeg var litt for rund...) allerede når jeg startet på skolen. Det var da det startet for meg + en del andre ting som skjedde i hjemmet. Jeg ble fortalt at jeg var stygg, feit, ekkel. Det er ikke rart at et barn faktisk tror på det når "alle" sier det til barnet. Jeg var 7 år og fikk høre det hver dag..frem til jeg var 16 år. Det ville nesten vært merkelig hvis jeg ikke tok det til meg etter så mange år.....

Nå har jeg jo innsett at uansett om jeg er størrelse 36, 38 eller 42 så er jeg pen. Jeg finnes ikke stygg. Jeg er kanskje ikke verdens peneste, men det streber jeg ikke etter heller. Jeg er pen. Jeg duger som jeg er. Joda, det er jo en grunn til at jeg vil gå ned i vekt, men jeg er ikke stygg fordi om jeg veier 79 kg istedenfor 60-65 kg.. men selv om jeg vet alt det så henger det veldig igjen, de tankene jeg en gang hadde. Jeg sliter fortsatt, daglig, med negative tanker om mitt utseende, men jeg lærer hver dag og det blir lettere og lettere...:) Det som er viktig for meg nå er å prøve å formidle den beskjeden videre til søskna mine (både jenter og gutter, min 8 år gamle bror hadde ikke lyst å vise seg i badetøy i fjor sommer, fordi en gutt i klassen hadde sagt at han hadde begynt å få pupper (noe som ikke er sant)..så han er veeeldig bevisst på hvordan han ser ut og slikt..på en negativ måte!):mad::mad: Jeg håper at den dagen jeg får barn at jeg klarer å lære dem at de duger og at de er pene - uansett hva.

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Media har stor skyld i dette egentlig også,alle modeller i blader osv er av pene magre/tynne kvinner.Det blir mange unge jenter påvirket av tror jeg.Samfunnet legger det opp slik at pene tynne jenter er "lykkelig og flinke".Jeg hadde anorexia når jeg var 13 år,litt av grunnen til at jeg utviklet det, er at jeg var lettpåvirkelig.Men også andre grunner,som at jeg ble mobbet for at jeg var tykk,siden første klasse.Litt lubben var jeg da,men etterhvert var jeg normalvektig.Likevell ble jeg mobbet.Heldigvis fikk jeg hjelp fort å ble frisk.:)Det er veldig synd at normalvektige fine jenter bruker mye av ungdomstida si på å bekymre seg for vekta:(

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Du er såvisst både pen og søt, Ophelia! Kroppsfikseringen handler ikke om pen eller ikke pen, egentlig. I natt fikk jeg kontakt med den delen av meg som sier jeg skal bli tynnest mulig og aldri blir bra nok i noe som helst. Det er en snobbete jente som ALDRI blir fornøyd. Umulig å tilfredstille for noen. Hun er ikke menneskelig. Hun er overfladisk, uten spor av barmhjertighet og innsikt i noe som helst. Tror hun muligens blir fornøyd om jeg skulle klare det umulige, noe ingen andre tidligere har klart, som å være et vandrende skjelett uten egne behov. Men uansett vil hun ha annet å utsette på meg, som hår som aldri kan bli perfekt, og at jeg må gi nok; være totalt uselvisk hele tiden. Når jeg har denne delen på avstand blir jeg litt kvalm. Det er sykt. Og det minner meg om mora mi.

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Huff, jeg er også slik noen ganger... det er både flaut og vanskelig å innrømme at jeg så ekstremt overfladisk til tider. Men, prøver å skjule det så godt jeg kan..slik at andre ikke "faller inn under" den tankegangen min:o

Sv: Det er trist, synes jeg
 

ada-emilie og opheliia, jeg synes ikke noen av dere virker overfladiske. Det er blandt de som plages med en indre djevel som sier at "du blir aldri bra nok" at mann finner de som er flinke og pliktoppfyllende, de som virkelig trenger og ønsker å bli likt og elsket for den de er, men som ofte har blitt utsatt for noens ubarmhjertige tankeløshet eller grusomhet. Av alt en kan bli av å bale med slike problemer er ikke overfladisk, derimot kan du risikere å bli mer innsiktsfull, tolerant, sterk og et menneske som kan yte støtte til andre. Men støtt deg selv først, så kommer resten etter hvert. Det er verdt å vinne mot indre djevler, og for hver gang du klarer å slå de tilbake så krymper de. Lykke til.

Sv: Det er trist, synes jeg
 

:blomster: Det var VELDIG fine ord!

Sv: Det er trist, synes jeg
 

Helt enig. Tusen takk. Det var gode ord, Skippy. Er helt enig i at ved å først å hjelpe seg selv kan man hjelpe andre, og jeg elsker nettop å hjelpe andre fordi det føles så meningsfylt. Noen ganger glemmer jeg at jeg må gå gjennom mudderet og finne perler før jeg kan gi(perler), siden jeg stadig hører perfeksjonisten si at jeg skal gi, gi,gi, men det gode i meg vet jeg må huske meg selv før jeg kan glemme meg selv og minner meg på det heldigvis. Hvis jeg kan løse opp i det jeg sliter med kan jeg hjelpe andre. Ikke før, for før det er gjort er jeg fanget i mine illusjoners vold.