Lavkarbo.no :: Karbojunkie - Å slite med motivasjonen...

14.01.09 skrev jeg ett innlegg her inne, som jeg fant igjen nå som jeg er på plass i lavkarbo-forumet igjen.. og det ble forespurt om jeg ikke ville fortelle litt om hva jeg hadde gjort for å endre ting..

Det låt som følger:

Sitat:

Jeg er så...lite motivert.
Jeg mistrives med meg selv, med vekten min, med utseende mitt, med klærne mine, med maten jeg spiser, med ALT... men jeg får alikevel ikke TIL å holde på motivasjonen lenge nok til at jeg klarer gå såpass ned at motivasjonen rekker komme skikkelig..

Jeg har gjentatte ganger prøvd nå, og jeg ser at lavkarbo absolutt er tingen for meg.. men så kommer hverdagen og jeg spiser brød, føler meg oppblåst, heller innpå brus og spiser sjokolade.

Jeg saboterer!!! for meg selv, og tenker at.. I morgen så Lil@... i morgen begynner du!
Også kommer i morgen, og jeg begynner på an igjen.. og tenker at i MORGEN Lil@.

Julen har satt sine spor og jeg føler meg ELENDIG!!
Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg innpå rett spor igjen..
Motivasjon kom og ta meg, her skal du motstand finne..

Jeg fikk en beskjed som normalt sett skulle motivere meg, nemlig bryllup innen en viss tid (1-1,5 år) og drømmen min er jo absolutt å kunne gå ned og komme inn i en 40-42 str på kjole.. men det går ikke med det jeg holder på med i dag!

Finnes det EN person her inne, som kan gi meg ett realt tupp i baken og få meg inn på rett spor?
Hva kan jeg gjøre, for å få motivasjonen på rett kjøl igjen=?

I 2009 ble jeg gravid, forholdet til min samboer var helt på randen og jeg hadde i 2008 måttet ta en abort mot min vilje fordi samboeren nektet å akseptere ett barn til så det å oppdage at jeg var gravid var for meg ett stort panikk anfall!
Jeg valgte dog å IKKE ta abort, og var villig til å ofte samboerskapet om nødvendig for å slippe.
Jeg har aldri vært så lett å få gravid før, som mens jeg har vært på lavkarbo.. og for meg som med mange andre så ble syklusen tullete uten at jeg faktisk tenkte over det før nå i etterkant..
Vel, jeg spiste lavkarbo generelt (Lindberg-isj) i svangerskapet, og da jeg fødte veide jeg 112 kg, mot 119 da jeg ble gravid.
I tiden etterpå ammet jeg, og gikk ned til 102 kg før jeg igjen satset på lavkarbo i større grad.
I januar begynte jeg å trene, enda så mye jeg hatet trening.. og det var nok nøklen for meg.
Jeg hadde klart å gå ned en god del kilo, og jeg startet å trene 3 dager i uken hver eneste uke.. jeg følte meg bra, fikk selvtillitten tilbake i større grad og kom meg mer ut.

Forholdet til samboeren min fortsatte å skrante, og i 2010 fortalte ham meg at han ikke elsket meg.. og ville ut.
Det i seg selv ble en enormt motivasjon for å ENDRE meg.. jeg leste en bok, klisje-aktig nok, som heter Kjærlighetens 5 språk, som fikk vekket meg på så utrolig mange måter.
Jeg innså hva jeg gjorde med meg selv, og med de rundt meg.. og jeg tok tak i det.
Jeg fikk, i forbindelse med barna (to barn med spesielle behov) veiledning fra ei dame med spes.ped, og hun rådet meg til å gå i terapi en stund.
Jeg fikk time hos en psykiatrisk sykepleier, som på kort tid hjalp meg med å sortere mange tanker, og fikk endret tankemåten min ytterligere.
Bevisstgjøring hva angår hvem som eier de ulike problemene, hva man skal ta på seg av ansvar for ting, hvordan man skal ta kontroll over egne utfordringer osv.
Og med en del jobbing, så ble jeg MEG igjen.
Den pågangsrike personen som står i ting, som går på og som fullfører.
JEg har i 1 år vært stabil på vekten, under 100 noe jeg aldri noen sinne har klart å prestere før.
Jeg har ALLTID gått opp med alt jeg har gått ned, pluss mer (som alle andre)
Men, ikke denne gangen.
Jeg har blitt veldig bevisst på hvordan jeg vil ha det, og hva som kreves av MEG i stedetfor å lete etter andre ting å legge skylden på.

Jeg har enda mange kilo som skal av, men jeg tenker at det er lurt stabilisere, få kontroll og være sikker på det man har utrettet før man går videre med resten.
Den vekten her kan jeg LEVE med liksom... så tar vi resten nå.

Jeg har gått fra å være bitter, frustrert, deprimert, sint og bitter.. til å bli glad og fornøyd, arbeidsom og omgjengelig.
Jeg elsker å trene, har trent styrke i 1 år, og har nå gått over til å prøve å bli bitt av jogge/løpe basillen som så mange har blitt smittet av..

Jeg har det bedre.. og en annen bieffekt av det her, er jo at samboeren min elsker meg igjen ;) og vi er lykkeligere enn noen sinne før.
Vi har 3 flotte barn, en hverdag fylt med jobb, studier og oppfølging av barna.. og bare hygge, aktiviteter og kos i helgene.

Ett godt liv!

Og jeg er glad hodet mitt har fulgt med på vektnedgangen, og at jeg er der jeg er nå.. det hadde jeg absolutt ikke trodd 14.01.09:cool: