Hvorfor snakke om sykdom?
 

Slettet

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Tror det er vanskelig å sette seg inn i hvordan noen som lever med smerter hver eneste dag har det.:) Jeg vet at når jeg brakk skuldra f.eks så handlet ikke mitt liv om så mye annet enn at hvert eneste sekund var et helvete med vondt. Så jeg skjønner helt godt hvordan folk som lever sånn hver dag føler for å snakke om det.

Om det blir bedre? Nei. Men tror du virkelig at det blir bedre av at man ikke snakker om det? Tenk om verden hadde vært så fin du.

Dessuten møter folk som er syke, uempatiske bedrevitere hver dag, som påstår at de kan tenke seg bedre og den slags uvitende bullshit. Folk som ikke skjønner en dritt florerer det av, så da blir vel bare behovet for at folk skal skjønne at man lider enda større.

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Hva i all verden er det du vil med dette?
Trykke syke folk enda lenger ned i fortvilelsen?

Jeg er god på en hel masse, jeg, men er såpass syk at jeg over hodet ikke duger i jobb! Og endelig har jeg blitt trodd på hvordan hverdagen min er, så nå har jeg blitt innvilget, etter 6 års kamp, en uførepensjon slik at jeg kan legge opp dagene mine slik at jeg, min kropp og mine sykdommer fungerer best mulig!:)

Det er viktig for et menneske å bli annerkjent for hva det er, på godt og vondt! Jeg snakker ikke ofte om sykdommene mine, tror jeg, men det har nok med det at jeg er sykepleier og pasientene er syke, ikke jeg!:p

Joda, å fokusere på sykdom gjør en ikke frisk, det er sant og til og med forsket på, men det skader nok ikke heller å få litt gehør for det som opptar en mest. Er man syk, er det gjerne noe som opptar hele ens bevissthet i perioder, man har ikke overskudd til å finne på positive ting bare for at andre skal slippe å høre på sykdomsprat!
Grupper/forum for enkelte sykdommer på nett, kan være svært bra så man kan snakke med likesinnede og få litt utløp for alt man tenker på og bekymrer seg for! Da slipper en å belaste de nærmeste med slikt!

Jeg prøver og prøver, men kan for mitt bare liv ikke skjønne hva du vil med innlegget ditt!!! :confused:
Sorry!

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Eg kjenner nokre sjuke folk, men ingen som driv og snakkar om sjukdomen sin. Ikkje uoppfordra, i alle fall.

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Kitt kommer med et av nøkkelordene: Anerkjennelse.

Jeg tenker at det også er forskjell på "anerkjent" sykdom og det strevet mange opplever på veien mot den der endelige bekreftelsen fra noe utenfor seg selv som sier "Ja, det stemmer, det er flere hinder i løypa di enn i en normal en". Uten en slik bekreftelse angriper man fort seg selv og gjør hverdagen enda vanskeligere ved å sette inn nye bekymringer ("Hvorfor greier jeg ikke å gjøre dette som alle andre kan, de sier det ikke er noe galt med meg, jeg må være ekstra dum, ekstra lat, ekstra sutrete" osv.)


For mange er sykdom, utbrudd, mestring og håndtering en like stor eller større del av hverdagen enn arbeidsdagen er for friske mennesker - og når noen spør "Ja, hva har du gjort i dag, da?" er det jo naturlig for en frisk person å snakke om hvordan det var på jobb. Hva skal den syke personen si? Om det er "uakseptabelt" å si at det var en litt vanskelig dag, men man triumferte og fikk kledd seg og gått på butikken for å kjøpe oppvaskmiddel - så kan man til syvende og sist bli aldeles kneblet og oppleve et tap av identitet. Man har ikke lenger et "selv" å referere til i alminnelig samtale på lik linje med andre.


Selvfølgelig er det ingen hensikt i å ha folk i livet sitt som "trykker en ned". Det bør ikke være noe spørsmål, engang. :cool: Lite er mer unødvendig slitsomt enn å prøve å forholde seg til noen som vil late som om et aspekt ved deg ikke finnes, når du selv ikke kan trylle bort tilstanden med en magisk gest.


Det er IKKE likhetstegn mellom å være fri til å snakke om sykdom, og å "konkurrere om hvem som har det verst".

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Hvorfor plager det deg at folk snakker om sykdom Marella? Er det for den som er syk sin skyld, eller for din?

Jeg vet med meg selv at jeg i perioder kan bli veldig trøtt på at folk har det fælt. Ihvertfall når jeg lider litt selv. Akkurat nå er en sånn periode hvor mange i min nære krets ikke har det bra. Samboer, bestevenninne, mamma. I tillegg da å gå på sykepleien og jobbe med syke mennesker. Det kan bli litt meget, men det handler da mest om meg og mine reaksjoner og ikke om at jeg ønsker at de skal fokusere på det positive, for sin skyld.

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Det som er, er at jeg selv har brukt mye energi på å bli trodd blandt venner og bekjente. Jeg har plager som ikke er synlige, iallefall ikke så veldig synlige. Jeg er blid og positiv i de settingene jeg møter folk, tar meg sammen lissom, og så er hverdagen tøff. Jeg føler at venner, som jeg i utgangspunktet ser på som gode venner, ikke forstår. Jeg prøver å få de til å forstå med å fortelle, men det viser seg gang på gang at de tror at jeg bare har lav smerteterskel. Noe jeg vet jeg ikke har, uten at jeg går inn på det her.

Noen venner forstår, men har noen som tapper meg helt for energi. Derfor tenker jeg nå at kankje jeg skal gi helt opp med å prøve å få forståelse? Det er ikke sånn at vi snakker om meg og sykdom hele tiden, for det meste ler og tuller vi, og snakker om diverse hverdagsting. Men jeg hater å føle at de ikke tror meg når det gjelder mine begrensinger.

Jeg har så si ikke jobbet på 14 år. Har studert 3 år og jobbet et par. Ellers vært 100 % sykmeldt. Jeg treffer folk av og til, smiler og prøver å hygge meg, og da føler jeg at de dømmer meg og tenker at "Du er da ikke syk"""! Skjønner?

Jeg kan forstå tanken din Kitt, men de tankene mine er egentlig imot meg selv!! Forstår du nå?

Takk for svar dere!!! :)

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Behovet om å snakke om sine sykdom er vel forskjellig fra person til person, men en kronisk sykdom ligger der og er ikke lett å glemme. Jeg tror at de aller fleste prøver å finne noen positive knagger i livet, uansett sykdomsbilde.
Livet er ikke bare en dans på roser og mennesker må få uttrykke seg som de vil. Noen snakker om sykdom, andre snakker over seg om interesser. Vi er som vi er..

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Ja, jeg søker anerkjennelse, men hvordan får man den lissom?

(frustrert om dagen... )

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Jeg oppfattet ikke trådstarters innlegg slik som dere...jeg forsto det som et tankespinn rundt det å være syk, det å tenke positivt, forventninger til seg selv og til en "sykerolle".

Utrolig hvor forskjellig man kan tolke et innlegg :rolleyes:

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Før den siste setningen ble adda så var det ikke så innmari enkelt å skjønne at dette var spinn rundt egen sykdom.:) Den ble jo ikke tilføyet før lenge etterpå.

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Okay, - jeg var ikke obs på det :-)

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Fordi det er bedre enn å ikke snakke om det?
Altså, jeg tror det er snakk om oppheving av tabuer, ikke at man skal påprakke andre (syke og friske) å snakke om sykdom til man går på veggen. Jeg tror det handler en del om å snakke om det på en 'casual'/hvedagslig måte. Ikke bagatelliserende og ikke overdrivende. Å ha et naturlig og avslappet forhold til det, sånn rent sosialt.

Også tror jeg det er med på å sette tingen 'sykdom' inni boksen 'deg', enn å sette 'deg' inni boksen 'sykdom... for å si det litt banalt.

Til slutt er det jo faktisk oppklarende. Da kanskje særlig for de med 'usynlige sykdommer'.

Men jeg aner fint lite om dette på et personlig plan. Bare tenker høyt.

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Jeg beklager veldig. Jeg skrev ikke noe om at dette gjaldt meg før etter å ha lest Kitt sitt innlegg. Da skjønte jeg at det ikke kom fram. Mente ikke å føre dere bak lyset ;)

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Enig med Nellie. Var ikke så lett å skjønne hvor TS ville hen før hun la til første og siste setningene.

Det er ikke alltid så lett å tro det man ikke kan se og jeg skjønner at når jeg tar meg skikkelig sammen, putter på festansikt og pene klær, ler og smiler og koser meg så godt jeg kan, så er det ikke så lett på skjønne at jeg er for syk til å gå på jobb!
Men de som kjenner meg, som virkelig er mine venner, de tar meg som jeg er uansett! :love:

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Det er akkurat det jeg føler. Har behov for at folk skal skjønne... Er stadig i kamp med meg selv: Er jeg en pusling? Tåler jeg lite? Eller er det bare verden som er hard?

En annen ting... Jeg tror jeg skal kutte ut å treffe de vennene som gir meg denne følelsen... For da går jeg litt i kjelleren inni meg. Blir så såret. Og så tenker jeg: Har DE rett? Men så vet jeg, og de i min nærmeste krets at jeg har rett, for jeg klarer ikke alt det andre klarer. Det er utmattende å ha vondt hver eneste dag år etter år. Man må planlegge og dele ut energien lissom, og da er det dumt å sløse den bort på dårlige venner...

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Som jeg skrev senere så kan jeg sette meg inn i hvorfor folk blir lei av at folk har det vondt. Jeg har f.eks ei bestevenninne som er dypt deprimert. Er utrolig glad i henne, men når jeg selv har så mye å slite med, så har jeg rett og slett ikke ork til å være støttende og høre om hvor fælt hun har det. Da skygger jeg kanskje heller litt unna, til jeg føler jeg har overskudd til å ta i mot. Men jeg sier det også til henne. Hun vet jo hvordan ståa er og som Kitt sier over her.. I ekte vennskap så er det plass for sånt.

Når mamma forteller om sine plager så blir jeg nesten litt sint, for jeg vil ikke høre om at den personen som jeg er så glad i ikke har det bra.

Som min veldig kloke veileder i psykisk helsearbeidspraksis lærte meg, så kan man ikke styre hvordan folk er, men man kan tenke over hvordan man reagerer på dem.

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Usynlig sykdom er sitt eget sett med forbannelser, ja. :cool:


Det er vanskelig å kommentere videre uten å ta fra min egen sykehistorie - men det er i alle fall helt sikkert at du ikke er alene om tendensene til selvforakt og usikkerheten i forhold til sosial aksept for det usynlige. (Et generelt tips er at dette er noe en psykolog kan hjelpe med - sykdom, mestring, aksept, sorg, sosiale utfordringer som følge, osv. Eventuelt kan det være ok for mange å oppsøke foreninger for spesifikke pasientgrupper hvor man definitivt fort skjønner at man ikke er alene.)


Jeg har lært to ting, dog:
1) Noen kan ikke forstå når de ikke kan se. (Disse må håndteres etter skjønn. Det er ikke så farlig om tanta du ser to ganger i året ikke skjønner at du er syk. Om det derimot er venninna du snakker med ukentlig, er belastningen en ganske annen.)
2) Noen kan forstå, men ikke før du har vist dem eller fortalt/forklart dem - ingen er tankelesere.


Av og til holder det å konfrontere folk med de faktisk sier til deg. Det er ikke alltid folk hører etter når de selv snakker. Feks kan man si: "Jeg synes det er ubehagelig at du tror at jeg lyver", eller "Jeg er veldig, veldig trist over at jeg ikke kan gjøre dette, og jeg blir litt betuttet av at du tror at jeg ikke gidder."

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Jeg kan vel bare snakke for meg selv og jeg snakker villig vekk om sykdommen min, jeg. (Men prøver å stoppe når øynene til folk begynner å bli glassaktige, da.)

Hvorfor?
- For å spre forståelse om bredden til en sykdom som mange - inklusive leger - tror "det bare er å ta en liten pille hver dag, og fortsette som før"... og dermed kanskje heve forventningene (og kravene fra) til en del pasienter litt... fordi alt for mange av oss nøyer oss med c-, d- eller e-klassebehandling fra legene fordi vi ikke vet bedre.
- For å opplyse de nærmeste om hvordan jeg opplever det.

Men balansegangen mellom å snakke om ting når det faller naturlig, som en forklaring til ditt eller datt og "å tute ørene til folk fulle" kan være vanskelig... Jeg snakker vel ofte om det når det faller naturlig, men forsøker bevisst å unngå å være den som styrer samtalen inn på (min egen) sykdom ellers.

Ja, Marella - jeg opplever også til tider (men heldigvis ikke så ofte) det samme som deg.. fullstendig manglende forståelse for at sykdommen dikterer dagsformen kraftig, og at det ikke vises utenpå - rett og slett fordi man prioriterer å dusje, framfor å besøke venner eller vaske golvet de dagene det er verst...
Jeg har rett og slett valgt å skrumpe omgangskretsen en del. Minuspersoner (de som relativt konsekvent tapper meg for energi gjennom f.eks manglende forståelse og kravstorhet) holder jeg på lenger avstand enn plusspersonene. Det har sittet langt inne, spesielt siden jeg har minusfolk i den nærmeste slekta, og slekt skal man liksom holde tett sammen med... Men skal jeg ha overskudd til å gjøre det jeg har lyst til sammen med plusspersonene så må jeg kutte ned på minuspostene, uansett hvem de er. ;)

Og det viktigste - jeg ser ingen motsetning i det å slite med enkelte ting, samtidig som jeg også kan fokusere på mine positive sider samtidig. Heldigvis... jeg har ikke sjans til å henge med mannen min - som har et stressende yrkesliv (men som ikke lar seg stresse) og en veldig aktiv fritid. Til tider er det trist, men det gjør da for pokker ikke meg til noe dårligere/mindreverdig menneske, synes jeg.

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Jeg kjenner meg igjen i det ts skriver. :ja:
Og noe av det som irriterer meg er at de på jobb ikke forstår hvor mye krefter og forsakelser det koster å gå på jobb 60%. For de ser meg på jobb, høvelig frisk og opplagt, men da har jeg brukt dagen før til å styrke meg opp slik at jeg skulle klare jobben. Men det resulterer jo i at fra podens åsted at mamman ligger til sengs stort sett annenhver dag, henholdsvis for å lade opp til neste dag eller for å klare hente seg inn igjen etter arbeidsdagen.

De på jobb ser meg ikke når jeg er sliten, de hjemme ser meg ikke når jeg har klart å lade opp litt energi. DET plager meg, det at man er så forbaska arbeidstro at man uten å blunke lar jobb gå foran familie. :mad:

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Jeg har måttet dra fram "overskudd som en bankkonto"-teori ovenfor mannen... Han har både mer på kontoen i utgangspunktet og mulighet for overtrekk til lavere renter enn meg (og større lønninger!)... Så langt ser det ut for at den analogien virker ganske forståelig. (Og siden onsdag i forrige uke har jeg bare vært på jobb og ellers hjemme og "spart" fordi på torsdag så var kontoen helt tom.... )

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Jeg har en kronisk sykdom, som ikke vises utenpå. For ca 2 år siden fikk jeg innvilga 60% uførepensjon. Jeg har ikke hatt så lett for å snakke om det. Kanskje ønsker jeg ikke å bli assosiert med sykdom. Fikk nok av sykdomsprat for endel år tilbake; et menneske jeg hadde mye med å gjøre den gangen kom hver dag med en beskrivelse av sin helsetilstand.

Jeg har noen som jeg snakker "sykdom" med, de fleste av dem har selv en eller annen diagnose. Jeg er ikke åpen mht min delvise uførhet i alle sammenhenger. Kanskje det bunner i at jeg ikke vet om jeg vil bli forstått, da er det enklest å unngå temaet helt. Noen ganger sier jeg at jeg jobber 40% uten å si noe om min uførhet. Det siste året har jeg fulgt ei kreftsyk kvinne på nært hold. Kanskje det også har gjort at jeg velger å ikke snakke så mye om mine plager.

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Jeg forstår og gjenkjenner den tankegangen også, men det er nå engang sånn at det å slå tåa i dørkarmen blir ikke det granne mindre vondt bare fordi noen andre har brukket beinet. :o

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

En kjær og nær venn opplevde at en venn av ham igjen begikk selvmord. Vennen min sørget, og sørget, og sørget. De andre vennene gikk snart lei av "gnålet" hans. Jeg satt pal, stand by, hver bidige kveld i over et år og hørte det samme ommatt og ommatt ikke fordi jeg ville, men fordi jeg tenkte at en dag ville det kanskje være JEG som ønsker at noen vil høre på den samme leksa, dag ut og og dag inn i over et år....

Vennen min har det toppers i dag og han takker meg ofte for at jeg var der for ham. Han skulle bare ha visst at jeg i utgangspunktet hadde selviske tanker....

Sv: Hvorfor snakke om sykdom?
 

Signerer