[LanoGakkGakk]

Opprinnelig lagt inn av Arnhild, her.

Etter som vi blir eldre forandrer kroppene våre seg, de blir slappere, puppene synker mot gulvet. "Etterhvert som vi blir eldre må vi spise mindre for å beholde samme vekt. Alder gjør matbudsjettet mindre. Men tar vi i mot gaven? Å neida. Vi gafler innpå som aldri før" "Tror vi at vi kan få en 18-årings kropp bare vi går ned noen kilo, må vi tro om igjen. [...] Struttepupper og vaskebrett tilhører generasjonens overmot" Herlig med en sånn: stikk finger'n i jorda og se hvor du er mentalitet

Vel, vel... det er vel akkurat det som har vært en "slankebrems" for meg. Jeg har rett og slett vært redd for hvordan huden og resten av kroppen vil se ut dersom jeg blir like slank som da jeg var "18". Det har vært tryggere å bare være "feit" fordi da vet jeg hva jeg har å forholde meg til, mens det å bli slank igjen har vært utrygt fordi jeg ikke vet hva det fører med seg. Man går jo rundt med et håp om at man skal både føle seg og se fantastisk ut, men redselen for at det ikke kommer til stemme har gjort at jeg ikke helhjertig har turt å ta steget. Tenk om jeg bare blir seende tynn, sliten, gammel og grå ut..... HJÆÆÆLP!!

Men jeg har etterhvert lært meg at utseende ikke betyr like mye som et stort smil. Hvis man smiler bredt med munn og øyne forandrer man karakter, og klær og kropp og eventuelle "skavanker" får ikke samme viktige rolle.

Så huskeregel er: SMIL til verden og verden smiler til deg! Man kan forvandle seg til mange år yngre bare ved å smile mer.