[Photobscura]

Jeg har i grunn ikke hatt denne ulvehungeren, men det med selvforakt i forhold til mat (i mitt tilfelle straffe meg selv ved å ikke spise) kjenner jeg meg godt igjen i! Jeg føler på det at både det å overspise/ikke spise og annen form for matmisbruk som bunner i noe psykisk er som selvskading, og man skader jo seg selv bevisst med en grad av selvforakt, tror dere ikke? Jeg syntes i alle fall det var et veldig beskrivende ord, og morsomt nok er det ikke et jeg har tenkt på i de sammenheng før, selv om det nok har vært sånn. Jeg har mer tenkt at jeg setter et slags adelsmerke på meg selv når jeg hever meg over noe så "verdslig" som å spise, at jeg var stolt da jeg surra rundt med rumlende mage og lavt blodsukker. Det er jo helt latterlig.
Men det er ganske fascinerende å se hva som skjer med mitt forhold til kroppen når jeg er god mot den, den spiller på lag med meg, og forakten forsvinner!

Nå skal jeg ikke ta over tråden med min greie, som enn om beslektning er noe annet, men jeg måtte bare henge meg litt opp i akkurat AdaEmilies ordvalg, som gikk rett hjem hos meg .