Så fint at du deler dette med oss Fero. Mht studiene kjenner jeg meg veldig godt igjen. Hadde det akkurat slik ei god stund etter et samlivsbrudd med en voldelig mann (og en laaang rettssak etterpå hvor jeg krevde å få skåne ungene mot han - jeg vant!). Da var det slik at hver gang jeg skulle ta fatt på hovedoppgaven, ble alt så ullent, jeg var liksom ikke helt til stedet i meg selv - og det var nesten som det gjorde vondt i kroppen. Heldige meg har noen venninner som studerte psykologi - og lot dem leke terapaut med meg . Jobber stadig med psyken min, spes. med barndomsminner hvor mor var alkis/psykisk syk. Sliter fortsatt med ukontrollert overspising (som pussig nok er kun på fredager!!), men føler at jeg er med i mitt eget liv nå Med andre ord: Du er normal. Det du sliter med, kan du antagelig gjøre noe med. Den eneste som kan gjøre det er DU (var en erkjennelse jeg brukte lang tid på å svelge ). Heldigvis finnes det hjelp, og min erfaring er at gode venner kan være mer til hjelp enn godt betalte psykologer... (håper ikke mine venninner noen gang ser dette - hehe) Støtter forslaget til Megvel: hør med foreldrene dine. Kanskje kommer det fram noe som kan forklare. Ta det gjerne opp her etterpå, så kan vi alle her være de gode vennene?
