[Mille89]

barbert perserkatt ja. hm. i helgen møtte jeg en del venner jeg ikke har møtt på en stund, og du verden så mange komplimenter jeg fikk! synes det er deilig at folk legger merke til nedgangen, men ble litt sliten av det på lørdag. igår endte jeg opp meg hauger av chips og sjokolade, og en ekkel pizza. alene. idag kom meg jeg aldri på skolen, selv om det var en viktig dag. jeg har hatt noen slike i løper av diett-perioden, og skjønner ikke hvorfor.

jeg kjenner meg igjen i en del av det dere skriver. jeg har alltid brukt mat som trøst, husker jeg spiste hauger av mat i skjul i ettertiden av at mine foreldre gikk fra hverandre. men min vektoppgang starter for alvor da jeg ble student og ga litt faen i det meste. nesten 20 kilo på et år vil jeg si.

planen nå er å begynne å trene regelmessig, og ha på en liten klokke som skal fortelle meg når jeg skal spise. og jeg skal si til meg selv at jeg har god tid. jeg har ca ti kilo igjen før vekten er der den skal være, og jeg skal jobbe med meg selv og vite at når de er vekke, da er det nok. bli glad i meg selv, opprettholde vekten, og ikke arrestere meg selv om jeg går på en smell. det er det værste. den dårlige følelsen etterpå. "nå har jeg jo ødelagt alt så en sjokolade til skader ikke mer uansett."

imorgen er det trening og opp på den høye hesten.

eh,,,hvem sa noe om å fatte seg i korthet