Mille, jeg kjenner meg veldig igjen i både mat- og skolesituasjonen der gitt. Jeg har også ment å gå på viktige forelesninger, men når klokka ringte, så neei, da ble det ikke til det. Jeg er sånn at jeg kommer meg opp *uansett* når det gjelder jobb, men så fort det er skole eller fridag, så har jeg null kontroll, og ting flyter ut alt for fort :|
Opprinnelig lagt inn av Megvel, her.
Selvsagt. Savnet du det da dette begynte? Så du din hensikt da?
Har du barn? Tantunger?
(Nå begynner det å bli høytflyvende her men pytt)
Når jeg var yngre "levde jeg livet" i mye større grad. Masse venner gjennom skole, flørt og moro med gutter, festing og andre ting. Helt toppen! Hadde dessverre en temmelig fæl eks, som sikkert har noe av skylda for all dritten jeg sliter med av og til, men generelt følte jeg at livet var okay. Så var videregående over, og jeg følte meg klar for videre studier. Det varte i et par måneder alene på Blinderen, og jeg sluttet. Jobbet et par år, prøvde meg så på en høgskole et annet sted (helt annet studie) men sluttet der også, etter halvannet år. Fail!
Nå føler jeg presset på meg selv om å fullføre studier er bone-crushing, i mangel av andre ord. Tredje gang. Jeg KAN ikke feile igjen, har simpelthen ikke mer studielån å ta av. Foreldrene mine betaler allerede for fag gjennom Sonans nå, for at jeg skal klare å få allmenfaglig studiekompetanse, og ennå klarer jeg ikke ta meg sammen :s
Uansett. Det ser ut til at noen av dere andre har slitt med studiene også, så hva gjorde at dere klarte å komme ut av dårlig tankegang på det området?
Jeg har vært veldig deprimert, men ikke gått til psykolog. Legen henviste meg til DPS, men de avviste meg to ganger. Da fikk jeg en laaaaang liste med alle psykologer og psykiatere i hele Oslo og fikk beskjed om at "sorry, men jeg kan ikke gjøre noe mer, du må ringe rundt selv for å finne noen som kan ta deg inn". Jah. Needless to say, det ble aldri noen psykolog på meg.
MEN, så ble jeg desperat. Ikke desperat nok til å ta fatt på psyko-lista (pun intended), men jeg endte opp i alternativland. Så, hvorenn teit det høres ut, så fikk jeg en sjaman til å utføre fjernhealing på meg. Folk kan mene hva de vil om slike ting, men for meg spiller det ingen rolle om det er sjamanisme eller placebo, så lenge det funker, for jeg har ikke følt meg bundet av depresjon siden, og det er nå en drøy måned siden 
Åkkkei, jeg skulle jo svare på om jeg visste om jeg savnet noe før. Hmm, aner ikke, jeg antar at livet da var greit nok, for jeg var ung og hadde god tid. I dag er jeg 25 og føler tiden løper fra meg. Studiene jeg har sett meg ut tar jo en 6-8 år alt ettersom hvor kjapt jeg leser realfag, og først da har jeg tid til å tenke på å stifte familie. Jeg har ingen baby-urges enda, så det er greit nok, men jeez, jeg blir superstressa av å tenke på det!!
Jajamensann, her ble det et langt innlegg igjen. Hvis jeg bare fikk betalt for å skrive, hehe..