[KarMa40]

Opprinnelig lagt inn av Anarko, her.

Det sies at hver eneste handling er egoistisk. Gjør vi noe for andre er det fordi at vi får god samvittighet, alt er for vår egen del. Dette mente et klokt menneske jeg ikke husker navnet på.

Dette er 'slagordet' i en viktig bok (http://en.wikipedia.org/wiki/The_Selfish_Gene) innen evolusjonær biologi. Der det fremsettes en tese om at gener alltid har som formål å overleve og spre seg og med denne ideen i bunn anser hele menneskehetens utvikling og sosiale liv som et uttrykk for dette.

Altså: Du hjelper ikke damer med barnevogn fordi du er snill, men fordi genene dine vil at arten skal overleve, altså må det ikke være forferdelig vanskelig å være dame med barnevogn. Og sånn bortetter om alt vi tofotinger finner på. Subkulturer? -sortering i jakten på passende make. Sport? -det samme. Oppdagelsesreisende? -sikre artens utbredelse. etc . etc

Bokens tese gir en forklaring på hvorfor noen ofrer seg for andre (uten at ens egen direkte familie er involvert) og hvordan dette ikke strider med det som må være biologiens dypeste krav om overlevelse. Overlevelse her forstått som artens overlevelse og ikke individets.

Men forenklingen gir opphav til minst to feilslutninger:
- at ingen er 'ekte' uselviske, de bare later som
- fordi alle er egoister og det er riktig, trenger jeg bare å gjøre egoistiske ting

Gener har ikke følelsesutrykk, man kan ikke kjenne om genene blir skuffet eller kjeder seg...
Dersom man vil argumentere med at genene bestemmer alt (født sånn fra Eia-debatten) . Så medfører det at følelsene man har også hører med i det genetiske uttrykket, de er nødvendigvis helt ekte og reelle. OG videreføringen av dette argumentet er at alle damer alltid vil ha lyst til å få barn hvis den rette mannen skulle dukke opp...
Siden dette siste nødvendivis er feil; for skulle det være riktig ville alle gen-uttrykk som ikke medfører direkte videreføring av slekta, homo-lesbisk-aseksuell feks eller vente-på-den-rette, ha blitt sortert vekk gjennom forhistorien, men de er der og kommer stadig igjen (selv i de beste familier), Må det finnes en større sammenheng.
Den ser i denne teorien sånn ut; de rasjonelle genene aksepterer at kanskje ikke alle individer formerer seg, men genene sikrer at man er vennlig instilt overfor medlemmer av ens egen art.

Så ja, man føler ting helt på ekte og er uselvisk titt og ofte, dette er helt naturlig og genetisk sikret. Og dersom man ser det fra menneskehetens perspektiv helt rasjonelt.