[Kanutten]

Opprinnelig lagt inn av aktivjente, her.

I dag er den internasjonale kvinnedagen 100 år (hvis jeg ikke husker feil).

I Norge er det vel mange kvinner som kan si seg svært fornøyd med resultatet av 100 års kamp for like rettigheter, lik status og lik lønn, selv om det fortsatt er noen skanser igjen.. Pussig at typiske kvinneyrker fortsatt er lavere betalt enn typiske manneyrker, tross det åpenlyste i at vi trenger kvinneyrkene (hjelpepleier, sykepleier, hjemmehjelp, førskolelærer) mest. Har vi oss selv å skylde, som ikke står på barrikadene like sterkt lenger?

Hva med andre verdensdeler? I Asia, Afrika og Søramerika er veien ennå lang å gå. Her er det ikke mye snakk om å prioritere helsa til de gravide kvinnene
- og mange dør i barsel. I tillegg er statusen til jentebarn alt annet enn likeverdig

Hvorfor kjemper ikke vi for disse kvinnene? Har vi det så behagelig at vi ikke orker å rikke oss? Er empatien oppbrukt?

Akkurat i dag stikker den dårlige samvittigheten veldig , men på fredag, når lønna mi utbetales (og jeg tjener langt mer enn mange menn på jobb, fordi jeg har høyrere utdanning- og det KAN vi kvinner i Norge tillate oss), da er samvittighetsnagene glemt, eller så har jeg sendt 250 kr. til en eller annen organisasjon og er fornøyd

Hva kan vi vel egentlig gjøre for alle disse kvinnene som undertrykkes, eller for jentebarna som blir adoptert bort fordi familien føler at de trenger en gutt mer?

Opprinnelig lagt inn av Minnepinna, her.

Som det meste må det komme innenfra. Jeg synes det er feil å dytte andre land på vårt livssyn. Men selvfølgelig kan vi hjelpe innenfra, med kurs, skoler, helsetjenester - osv.

Jeg synes ikke at kvinnedagen har utspilt sin rolle. Jeg hører mange si: "Nå har likestillingen gått for langt", og jeg lurer, hvordan kan LIKE STILLING gå for langt? Enten er vi like stilte, eller så er vi det ikke. Det finnes ingen nyanser. Men... Fortsatt får kvinner dårlige betalt enn menn i samme eller sammenlignbare yrker. Fortsatt mister man pensjonspoeng hvis man velger å være hjemmearbeidende. Fortsatt finnes "glasstaket", og gutteklubben GREI er like grei som alltid. Det finnes mannlige ledere som ikke klarer å leve "under" kvinnelige ledere. Det er fortsatt (stort sett) konemor som har ansvaret for hjemmet, selv om mannen "hjelper" til, og det er ikke så lenge siden jeg hørte en mann si at han skulle være barnevakt. For sine egne unger! Eh?????

Så er det mannedagen, da. Vi vil også ha en mannedag, hører jeg det ropes. Svaret mitt er: Så lag en da!!! Eller skal vi kvinner ordne det for dere, slik som vi ordnet "mannsgruppa" eller "mannsrådet" eller hva var det nå de kalte seg. Det ble startet av en kvinne - nei tenk det, du! Men den overlevde ikke, kanskje mennene ikke var interessert nok?

Hvis menn er misfornøyd; slutt og syte og gjør noe! Det måtte "vi", ingen kom og overrakte oss dagen, vi tok den selv!

Og ære være kvinnene som sto på barrikadene og gikk i tog og endevende verden og hverdagen til alle kvinner, Kvinnene som jobbet hardt og utrettelig for de godene vi har i dag.

Så:

GRATULERER MED DAGEN JENTER OG KVINNER, I NORGE OG ALLE ANDRE LAND, I-LAND SOM U-LAND, JENTER MED BURKA OG JENTER MED BIKINI. VI FORTJENER DEN ALLE SAMMEN!!!