[maynard]

Jeg vil gjerne komme med min erfaring som har vært overvektig hele livet, også som barn. Jeg var også eneste overvektige i søskenflokken.

Jeg var jo klar over at jeg var større enn de andre barna, men tenkte kanskje ikke så mye over det før jeg engang ble innkalt til helsesøster som foreldrene mine hadde arrangert.
Det tror jeg faktisk var deres største feiltrinn. Da ble jeg så utrolig klar over min egen overvekt. Var også sårt når de andre barna lurte på hvorfor jeg måtte til helsesøster i timene. Ikke artig for en 10-åring å fortelle at det var fordi jeg var tjukk.
Jeg vil ikke si at jeg utviklet spiseforstyrrelser etter det, men et meget anstrengt forhold til mat. Det kunne gå mange dager uten at jeg spiste noe særlig, og til slutt heiv i meg ei skål spagetti feks. Eller smugspiste godterier og slikt.
Det var alltid fokus på hva jeg spiste og hvor mye når jeg spiste noe. Lærte meg at jeg var "flink" når jeg spiste lite og kalorifattig (høykarbo..), så fokuset var mer på at jeg spiste lite enn at jeg fikk i meg mat. Dette gjorde jo at det ikke ble lagt merke til at jeg i perioder ikke spiste.
Siden jeg ofte var tom for energi så orket jeg ikke å bli med på så mye til tider. Husker jeg nesten hadde konstant hodepine.

Alt i alt er mitt råd å rett og slett passe på hvordan man ordlegger seg. Passe på at barnet får i seg nokk mat, og ikke nekte de snop når andre får. Ikke få de til å føle seg så annerledes. Lære de at mat er sunt men rett mat.
Ta de med på aktiviteter de liker (ikke tvinge de med på ekstremlange skogturer når de hater det.. )