[Photobscura]

Opprinnelig lagt inn av maynard, her.

Jeg vil gjerne komme med min erfaring som har vært overvektig hele livet, også som barn. Jeg var også eneste overvektige i søskenflokken.

Jeg var jo klar over at jeg var større enn de andre barna, men tenkte kanskje ikke så mye over det før jeg engang ble innkalt til helsesøster som foreldrene mine hadde arrangert.
Det tror jeg faktisk var deres største feiltrinn. Da ble jeg så utrolig klar over min egen overvekt. Var også sårt når de andre barna lurte på hvorfor jeg måtte til helsesøster i timene. Ikke artig for en 10-åring å fortelle at det var fordi jeg var tjukk.
Jeg vil ikke si at jeg utviklet spiseforstyrrelser etter det, men et meget anstrengt forhold til mat. Det kunne gå mange dager uten at jeg spiste noe særlig, og til slutt heiv i meg ei skål spagetti feks. Eller smugspiste godterier og slikt.
Det var alltid fokus på hva jeg spiste og hvor mye når jeg spiste noe. Lærte meg at jeg var "flink" når jeg spiste lite og kalorifattig (høykarbo..), så fokuset var mer på at jeg spiste lite enn at jeg fikk i meg mat. Dette gjorde jo at det ikke ble lagt merke til at jeg i perioder ikke spiste.
Siden jeg ofte var tom for energi så orket jeg ikke å bli med på så mye til tider. Husker jeg nesten hadde konstant hodepine.

Alt i alt er mitt råd å rett og slett passe på hvordan man ordlegger seg. Passe på at barnet får i seg nokk mat, og ikke nekte de snop når andre får. Ikke få de til å føle seg så annerledes. Lære de at mat er sunt men rett mat.
Ta de med på aktiviteter de liker (ikke tvinge de med på ekstremlange skogturer når de hater det.. )

Dette er nesten som å lese om meg selv! Jeg ble også tatt med til legen som en veldig overvektig tolvåring (som IKKE spiste mer godis og mat generelt enn andre, sånn at det er sagt), og ble satt på en mager diett, skummamelk, tørre brødskiver uten smør med bittelitt pålegg, og jeg måtte slutte å spise lørdagsgodteri og kaker på bursdager og lignende. Foreldrene mine likte det ikke, men de turte ikke annet enn å følge legens råd med mange små magre måltider gjennom dagen, og frukt som eneste snacks (bare synd jeg var allergisk mot så godt som alt av frukt). Til og med lærerene fikk beskjed om å holde et øye med meg, i tilfelle jeg prøvde å bytte ut den kjipe nista mi med noen andres mer fristende matpakke. Dette resulterte i at jeg begynte å kaste opp mat og ta laksativ i smug, som etterhver ble erstattet med periodevis sulting. Fortsatt den dag i dag, tjue år senere må jeg jobbe med å eliminere skamfølelse i forhold til det å være mett og spise når jeg er sulten!
Jeg prøver å ikke tenke på hvordan livet mitt hadde vært, om lavkarbo hadde vært like kjent på åtti/nittitallet, det er bare deprimerende, og man er hvem man er på grunn av hva man har erfarrt og alt det der.
Det var min erfaring med overvektige barn, nemlig meg …