Jeg vurderer å bli kjønnsforsker, foreløbig er kjønn hobbien og sosiologien arbeidet, men jeg ser ikke bort fra at de to kommer til å forenes i enda større grad i fremtiden.

Min konklusjon er at vi trenger markeringer for å sette fokus på likestilling. I Norge føler jeg meg ofte priviligert. Jeg har kunnskapen om strukturene som fører oss og jeg både ser, opplever og leser om hvordan kvinner og menn møter ulike forventninger samt at tallene mellom kvinner og menn er svært ulike (økonomi, arbeid, husarbeid, tid med barn etc).

Min mening er at forandring starter i det små. Ønsker vi likestilling får vi starte på hjemmebane! Fødselspermisjonen kan deles, far kan ta sykedager med barn og om "mannen vår" ikke stryker klærne akkurat slik vi vil ha de - er det virkelig så farlig?

Vi har kommet langt i likestilling. De siste hundre årene har gjort mye for kvinner og jeg føler meg priviligert. Likevel er vi ikke helt i mål. Samfunnet forventer ulike ting av kjønnene og mange som bryter ut av mønstret møter sanksjoner og blir fremdeles sett ned på.

Jeg har selv hatt problemer som kvinnelig sjef i studentorganisasjoner, menn blir kalt homser om de passer på utseendet sitt og transseksuelle opplever ofte å ikke bli godtatt for den de er.

Vi burde hatt flere dager i året som tar for seg denne problematikken.