[Fredrikke07]

Saken er at jeg har ei venninne som virkelig lider av fedme, hun er en av de man nesten bare ser på tv..sikkert 100 kilo med overvekt. Jeg har aldri fått meg til å spørre om hvor mye hun veier..
Hun snakker mye om at hun skulle ha gått ned osv, har fått tilbud om å reise på en fedmeklinikk, men eier ikke motivasjon. Hun tror også at hun kan gå ned mye ved å gå en halvtime to dager i uken, noe hun alltid så svært skal begynne med, men det blir heller aldri noe av.
Hun har såvidt vært innom lavkarbo tidligere, gikk ned 15 raskt, men hoppet av etter kort tid.
Hun mener hun selv ikke spiser så mye, men det blir vissst f.eks potetgull hver kveld. Hva hun mener er store måltider og ikke, vet ikke jeg, for hun spiser nesten aldri med andre til stede.

Siden hun hver gang vi treffes snakker om sin egen kropp og at hun skulle ha vært flink med kosten osv. Når jeg da begynner å snakke om lavkarbo, hører hun liksom ikke etter, svare bare med f.eks. "jeg hadde nok gått ned mye hvis jeg ikke hadde spist så mye gulost".
Det er som å snakke for døve ører. har også vist henne masse oppskrifter, servert lavkarboretter i alle varianter, men ingenting ser ut til å motivere.
Hun sier ofte: "man skal jo leve også, ikke bare tenke over hva man spiser og ikke. Dessuten hater jeg å lage mat."
Hun liker heller ikke så mye, er veldig kresen. Har hittil i livet aldri spist grønnsaker, for det smaker så vond sier hun. Kommer med forslag til å prøve f.eks sellerirotfries, men nei, ingen int, ikke noe svar heller.
Har heller aldri fått noe tilbakemelding på det jeg har laget som hun har smakt på.

Hun bør virkelig gå ned i vekt, ikke minst skylder hun sine barn det, slik at hun ikke rett og slett kan dø av fedme. Hun er jo også mye deppa og trist pga vekta. Føler det egentlig preger alt i livet hennes, noe jeg kan forstå når man er er så stor.

Noen som har gode råd til hvordan jeg kunne ha hjulpet henne på rett vei og fått henne til å bli der?
Har ikke kjent henne alt for lenge, så føler jeg må være varsom også..kan liksom ikke bare fortsette å "preke lavkarbo" for døve ører..hinter jo til ketolyse, noe jeg mener hadde vært midt i blinken for henne, men no respons uansett.

Vil så gjerne hjelpe henne og begynner helt ærlig å bli litt lei av pratet hennes om vekta og kroppen sin, når hun ikke vil høre pånoe av det jeg sier. Og hun har jo alltid hundre unnskyldninger, som at det og det har skjedd i livet, hun er sliten etter jobb osv,osv.

Hva gjør jeg??