[Vibeke-67]

Opprinnelig lagt inn av Charlott, her.

Min sønn var også drøyt 184 høy og veide 65 kilo, radmager og skranglete på akkurat samme maten min datter ble sykelig overvektig på.

Kjenner jeg brenner litt for dette med kos/annerkjennelse=mat jeg....

Tenk om vi heller kunne gi barna positive opplevelser fremfor spiselig, virkelig gi dem en "mat er næring og drivstoff for kroppen" holdning, så mat ikke blir kilden til trøst/kos/annerkjennelse senere i livet.
At det å "unne seg noe" kan være opplevelse uten sukker...

Her snakker vi "etterpåklok" så det holder og jeg ER veldig farget av egne erfaringer, så jeg skjønner godt om noen synes jeg fremstår som litt fanatisk altså

Jeg skjønner deg godt, og jeg er så heldig at jeg kan være etterpåklok i den forstand at jeg fikk en liten en da de to andre var store. Nå vet jeg bedre, og ønsker å legge forholdene til rette. Min eldste datter har arvet min PCOS og er nå kjempeflink med lavkarbo for å komme på rett kjøl igjen. PCOS er arvelig, og jeg bare håper at snuppa ikke har arvet denne dritten. Men uansett ønsker jeg fra starten av å ha et best mulig kosthold for henne.
Men vi har alltid hatt stor matglede her i familien, og ingen er direkte syke. Men jeg kan virkelig si at ulike kropper reagerer på samme type mat!