[Huldr]

Opprinnelig lagt inn av ada-emilie, her.

Noen sier de har liten styrke og lett faller for fristelsen til å trøstespise.
Jeg har tenkt det at viljestyrken da er der underliggende, bare at andre behov står i veien. Behov for trøst, å bli sett så en kommer frem med seg selv; sine behov, drømmer, meninger, vilje og følelser. Å ta seg selv på alvor handler ikke om å tvinge seg til noe, og så falle, men å godta at man trenger å se innover og faktisk gjøre det.

Når man har innhentet seg selv vil styrken og viljen komme også. Kanskje kommer tanken om at en selv ikke er viktig nok til å ta hensyn til. Da håper jeg at man ikke lar seg stoppe av den.

Å ta godt vare på seg selv er for meg og sikkert mange andre en vanskelig og til tider komplisert oppgave. Det krever kjærlighet, og det må utvikles om man ikke har fått det i den form man har trengt det i barndommen fra foreldrene sine. Og eneste måten å utvikle den på er å lete og finne den.

Enig jeg også

Det handler mye om aksept, om å akseptere seg selv der man er til enhver tid. Å godta at man er et menneske, ikke et perfekt vesen. Hvis vi streber etter å være perfekte hele tiden kommer vi aldri til å klare å godta oss selv, det er godtagelsen, aksepten som må komme først: Jeg er verdt å ta vare på fordi jeg er til, fordi jeg er født inn i denne verden. Det er ikke noe annet jeg trenger å gjøre for å være verdt kjærlighet og omtanke fra andre og meg selv. Å jobbe med å erkjenne dette og føle det vil etterhvert føre til at mat og kropp blir mindre viktige og faller på plass av seg selv, og det blir lettere å leve i tråd med det man egentlig har behov for.

Å godta at man av og til trår feil i en prosess er viktig, uansett om det handler om en kostholdsomlegging, røykeslutt eller hva det måtte være. Å gjøre feil er ikke et nederlag, men en naturlig del av en læringsprosess