[Fjasnissen]

En av de virkelig store fetthatere gjennom tidene, Ancel Keys, som forøvrig er en av grunnene til at folk fortsatt i dag tror at fett er fryktelig farlig, gjorde en rekke forsøk med det som kalles semi starvation diets på 60-tallet. Der tok han en rekke militærnektere (som man tydeligvis kunne tvinge til hva som helst på den tia i USA) og satte dem på en slankekur hvor de spiste like få kalorier som du gjør i en måned. Riktignok var dette på fettfattig mat, så de gikk kanskje enda sultnere enn deg.

Han fikk ikke de resultatene han ønsket. Flere av testpersonene gikk riktignok ned litt i vekt, men de som ikke gjorde det ble beskyldt for å ha jukset (selv om de var innlosjert i en slags leir) og blei hivi ut av eksperimentet. Det er ikke til å skyve under en stol at mange av disse mennene sleit voldsomt psykisk etter ganske kort tid. De gikk med konstant sult, og to eller tre av testpersonene (i en relativt liten gruppe på rundt 40-50 stk) forsøkte å ta sitt eget liv. En begynte med selvskading.

Etter å ha vært på kuren en måned fikk testpersonene lov til å spise som de ville igjen. Nesten alle gikk opp den vekta de hadde tapt, og mange økte vekta si over det de hadde starta med. Det værste var egentlig ikke at de gikk opp igjen, men at mange av dem fikk varige psykiske lidelser av sultinga, og en av testpersonene spiste så mye som 5000 kalorier daglig i ettertid og klagde fortsatt over en gnagende sultfølelse.

Poenget mitt? Å sulte kroppen sin så drastisk som du gjør er ikke sunt, hverken for kropp eller sjel... spesielt ikke når du kanskje er i en fase hvor du trenger riktig næring for at veksthormonene dine skal fungere som normalt. Jeg støtter meg til rådene over... øk inntaket litt forsiktig, men kom deg for all del opp til minst 1500 kcal om dagen. Jeg forbrenner mer enn det mens jeg nærmest er i koma, så om du faktisk ikke ligger pal, så tipper jeg at din basalforbrenning ligger et godt stykke over det.

Ta vare på deg sjøl og kroppen din. Vi får bare en kropp og ett sinn.
Lykke til videre, og snakk gjerne med noen som kan hjelpe deg med spiseforstyrrelsen (som du selv tror du kanskje har).