[nilmor]

Opprinnelig lagt inn av Manina, her.

Så fin tråd, nilmor!
Jeg fikk en aldri så liten a-ha-opplevelse når jeg leste det som ble skrevet her om viljestyrke. Det at Nellie, blant andre, sa at det ikke dreide seg om viljestyrke for henne.
Og så kom jeg på hvordan jeg har det med dette:
For meg er det ikke noe problem å holde meg helt unna brød, brus, kjeks, snop (utenom sjokolade) osv. Det går helt greit. Kroppen og hodet er helt enige om at det har jeg ikke godt av, og styrer glatt unna. Så her trengs det ikke noe viljestyrke.
Men: Så har jeg i hodet mitt funnet ut at jeg vil kunne spise litt mørk sjokolade, ost og yoghurt. Når jeg så har spist litt, vil jeg ha bare litt til, og litt til... Det skjer kanskje noe kjemisk i kroppen som gjør at "bare litt" ikke er helt populært. Grunnen til at jeg ikke vil kutte helt ut alt dette også, er at jeg ikke vil at kostholdet skal bli altfor kjedelig. Om jeg spiser for mye av det, så merker jeg at kroppen ikke trives så godt, og jeg får gradvis flere symptomer jeg godt kunne vært foruten. Vel... her kommer vi altså til poenget, eller problemet: viljestyrken er ikke stor nok.

Det går i perioder bra, når jeg bestemmer meg for å kutte det helt ut. Men i det øyeblikket jeg begynner med "bare litt", så er det nettopp en ny runde jeg begynner på.
Så her er konklusjonen: Jeg tror at det som er viktig, er at de valgene en gjør må være på linje med kroppens kjemi og hva en innerst inne mener er bra. Innstillingen er nøkkelen til suksess. Så lenge det er et problem for meg å gjennomføre et valg jeg synes er riktig mentalt og rasjonelt sett, så kan jeg ikke stole på viljestyrken. Jeg må altså sørge for at det jeg bestemmer meg for ikke er noe problem, om dere skjønner hva jeg mener. Det er veldig viktig å være bevisst og kjenne seg selv.

Ofte oppstår søtsug og andre matfikseringer fordi en ikke er i noen god følelsesmessig tilstand. Jeg tror at vi for lett erstatter mentalt og følelsesmessig ubehag med mat i en eller annen form. Å spise skal jo oppfylle et behov, det hjelper på fysisk sult, og så overføres det på andre behov, også. Igjen er bevisstheten viktig!

Vel, om dere skjønner noe av dette, vet jeg ikke, men det var i hvert klargjørende for meg selv!

Jeg fikk stort utbytte av å lese din refleksjon. Har også tenkt på at kroppen signaliserer behov i form av lyst, som ernæringsmessig ikke er nødvendig.
Spennende er det jo om man kan jobbe mentalt med seg selv, slik at man tar over styringen og er bevist på alle valg i forhold til ernæring.

I tillegg slår det meg, at skal man oppnå noe, så må man sette seg langsiktige og kortsiktige mål, fordi da er det lettere å følge planen. Hvis ikke kan man fort vingle i beslutningene og tillate seg både det ene og det andre.