[Alfie]

Ja, du kan få sagt det, du Nille! Selv om de fleste av oss nok ikke har kommet så langt på veien til selvstendighet og stolthet omkring kostholdet vårt, er vi absolutt på vei. Jeg oppdager at når jeg først "tar mot til meg" (men hvorfor skulle jeg egentlig trenge det?) og sier at jeg har lagt om kostholdet mitt til lavkarbo etter Atkins' prinsipper eller noe i den retningen, møter jeg utrolig lite fordommer eller annen motstand. De som har kjent meg lenge ser jo for pokker at det fungerer og at jeg ikke ser ut som hjerteinfarktet er rett rundt hjørnet, men derimot ser sunnere ut enn på lenge. Og de fleste som kjenner meg veit hvor inderlig glad jeg er i mat og syns det er knallbra at jeg holder meg unna det jeg ikke skal ha. Og DET er også noe å være litt stolt av, ikke sant?
Veldig enig i det du sier om å fokusere på all den deilige maten vi faktisk KAN spise, i stedet for de tingene som kostholdet vårt ikke omfatter. Men de variasjonsmulighetene som ligger i et lavkarbokosthold blir det både morsomt og spennende å eksperimentere med mat og oppskrifter. Etter et halvt år (ikke så forferdelig lenge kanskje) lar jeg meg fortsatt overraske over hvor deilige middager vi spiser, hvor lekre lunchboksene mine er (og hvordan kollegaene kikker spent og sikler når jeg åpner dem) og hvordan det fortsatt går an å spise en kjapp frokost som metter lenge uten at det ligger en 3 cm tjukk brødblings i bunnen. Deilig.
Jeg prøvde meg faktisk på Atkins-dietten (og den gangen var det en diett) da jeg gikk på gymnaset. Men som du påpeker, Nille, var den utrolig restriktiv og lite variert på det tidspunktet og moder'n tok meg rett og slett av hele dietten med trusler om at jeg fikk flytte og betale maten sjøl om det var sånn jeg hadde tenkt å leve. Og så tok det jammenmeg nesten 30 år før jeg prøvde meg igjen.... Og nå har jeg altså et kosthold jeg er stolt av og som jeg stadig blir mer modig mht å vise fram for andre. Jeg er helt enig med deg, Nille - det er som å ha kommet "hjem" og det føles veldig, veldig godt.