[kleggen]

Jeg var aldri en av de tynne. Det ligger til familien å være bredskuldra. Fra liten av var jeg opptatt av mat og av å spise riktig, iforhold til håndballkamper måtte man ha energinivået på topp. Det gjaldt å spise middag to timer før trening osv. Jeg lærte en del om ernæring av håndballtreneren.

På videregående slet jeg med det sosiale. Jeg følte aldri at jeg passet inn. Jeg har aldri hatt venner jeg kan dele alt med. Det var vanskelig å spise foran andre. Da spiste jeg lite og helst bare gulrøtter. Jeg var kjent som den spreke, sterke, sunne, flinke. Men jeg var i i overkant av normalvektig - maten ble inntatt hjemme, alene, og det var sårt for meg at de andre sikkert forsto det, siden jeg var litt rund. Jeg ville så gjerne være tynn! Hvis jeg bare var tynn ville folk bli venner med meg. Og gutter begynne å se etter meg...

Jeg var ensom. Veldig ensom. Det ble mer og mer og småspising. Jeg la på meg selv om jeg trente hardere og hardere. Leste masse blader (ShapeUp, iform..). Laget lister på lister. Krysset av for situps jeg hadde tatt. Dagsmenyer. Treningsplaner. Lista ble lagt høyere og høyere for hver gang jeg feilet. For jeg greide jo ikke opplegget mitt. Det var jo sykt. Jeg hatet mat. Gråt mye. Av ensomhet og dårlig selvbilde. Og jeg spiste, i perioder, mat til jeg ikke fikk dyttet inn mer. I begynnelsen bare sunt, men MYE! Så mye at det måtte ut igjen. Jeg skal ikke rippe mer opp i de tre årene på videregående, de var ikke bra, men de er fortrengt. Jeg gikk til psykolog en periode på slutten, og det hjalp noe. Men jeg måtte slutte fordi jeg ikke hadde tid. (!) Skolepresset var dessuten stort. Jeg gikk ut med et snitt på 5,9..

Hvorfor skriver jeg alt dette?

Fordi jeg akkurat har forstått at grunnen til at jeg har blitt som jeg har blitt, er ikke at jeg er dum og spiser loff og godteri for ofte. Jeg kan ganske mye om ernæring. Jeg har brukt mye tid på å lese meg om det. Jeg spiste Lindeberg en stund og følte meg MYE bedre. Kjente blodsukkeret mitt stabiliserte seg. En uke eller noe slikt var jeg LYKKELIG. Men så fort noe ikke stemte i det sosiale livet mitt måtte jeg ha MYE mat for å kontrollere følelsene. Noen ganger tok de allikevel overhånd. Og så ble jeg så SINT på meg selv for at jeg ikke greide bedre! Dumme dumme deg, TA DEG SAMMEN!

Etter Lindeberg har jeg vært innom å spise ingenting (det holdt ikke lenge....) jeg har vært vegetarianer, spist bare grønnsaker og frukt, spist lite og ofte og "variert", spist som en "vanlig" ungdom (prøvde å ikke tenke på mat, men ta en kebab når de andre kjøpte dét osv), spist Kjernesunt, spist egenkomponert lavkarbo, veid alt og lagt inn på diett.no, telt kalorier, telt karber, spist ala Hexeberg, ala Dahlqvist, lest og prøvd Skaldeman, og nå ketolysekuren. Hver av disse periodene har vært etterfulgt av spisegilder når jeg har sprukket eller gjort noe galt, eller begynt å tvile. Når man har sprukket så ofte, trenger man å synke dypere hver gang for å greie å komme til snupunktet. DENNE gangen skal det gå. NÅ vil jeg ikke tilbake til det der. Nå må jeg rense meg. Skjerpe meg! Stramme inn!

Jeg kunne så inderlig ønske at jeg hadde noen å skylde på for spiseforstyrrelsen. Et traume for eksempel. Men nei, jeg er bare svak. Et svakt menneske. Det er nesten det verste. Alt har blitt lagt til rette for meg, men jeg er mislykket. Nå er jeg så sliten av å tenke på mat! På hva neste måltid skal være for at det blir RIKTIG. Sliten av å ikke kunne slappe av i sosiale sammenhenger. Lei av å begynne på nytt hver mandag. Lei av å prøve å finne noe å ha på seg om morgenen, av å vokse fra klærne mine.

Wow, beklager at innlegget ble så langt, jeg fikk bare et behov for å dele historien min samtidig som jeg kan være anonym. Kanskje er det et slags rop om , ikke vet jeg. Jeg føler jeg har prøvd alt nå... Hvis jeg skal ned i vekt, hjelper det ikke å lese en ny bok tror jeg... Tror du?

Men - til hovedspørsmålet: Siden du er medlem her inne har du kanskje noen kilo ekstra? Hvis ikke, fint for deg Men jeg vil gjerne høre andres historier om hvorfor de ikke greide å holde normal vekt.. Hva tror du er grunnen? Hvis det ikke er for mye forlangt? Og hvis du er en av de som har slitt, men som har kommet ut av det, hadde jeg blitt veldig happy om du ville dele erfaringer. Hva fikk deg til å greie det?!

Håper noen vil dele en historie.