[-Cilia-]

For min del kan jeg ikke peke på en tid i livet mitt da jeg ble feit, jeg har alltid vært det! Min familie har i utgangspunktet et generelt halv-OK kosthold, men det er alt for mye godterier til hverdags og alt for mange kaker til fest. Min mor er sjokoman av rang, og kos=umulig uten noe godt å spise er en tanke som er dypt forankret i oss alle fire barna. Vi har i tillegg ikke en aktiv livsstil, og ble kjørt litt for mye til forskjellige aktiviteter. Og for oss jentene tror jeg vi har blitt påvirket av å ha en mor og mormor som alltid er på slankern, men som aldri blir slank... Jeg ser at min søster følger i hennes fotspor, hun kommer nok til å få vektoperasjon (19 år gammel...). Jeg føler meg heldig sammenlignet med min søster, jeg har alltid hatt en kjempegod selvtillitt! Det var faktisk mange jenter i klassen min på barne-/ungdomsskolen som sa at de var misunnelige på meg for det. For selv om de var penere, så betydde ikke det at de hadde bedre selvtillitt. Gjennom hele grunnskolen var jeg veldig aktiv i lagidrett på ettermiddagene, og var i god fysisk form (hadde i perioder 6 treninger i uka, med kamp). På tross av det vil jeg tro at BMIen min lå rundt 30 hele tiden. På videregående sluttet jeg med lagidrett, medlemsskapet på et treningssenter var bortkastede penger, jeg brukte det sjelden. "Sjokkerende" nok gikk vekten stabilt oppover... og oppover, og eeeenda litt til.

Men i fjor kom jeg til et vendepunkt, jeg begynte for første gang i mitt liv å mistrives med kroppen min! Magen min vokste, og jeg begynte å bli redd for å få det fryktede gravid-spørsmålet! En dag jeg gikk på vekta begynte jeg nesten å grine, det var helt trist. Da bestemte jeg meg for at noe måtte gjøres. I tillegg ble jeg forlovet med verdens herligste mann i den tiden, og tanken på bryllupsbildene skremte meg! Min BMI var da ca 33, ikke ekstremt høy, men når så mye av vekta var rundt magen så det ikke bra ut! Jeg begynte å spise Nutrilettbarer, supper, Herbalife, og møtte opp på treningssenteret når det åpnet (0630!). Men det hjalp lite, kanskje ett kilo forsvant, kanskje to. Men det var over ganske lang tid. Så begynte jeg tilfeldigvis å lese om lavkarbo, kjøpte ketolysepakken i november, og satte i gang midt i eksamensperioden (anbefales ikke!). FIRE dager etter oppstart kom det første komplimentet! Magen min bestod ikke bare av fett, det var MYE luft også, så jeg så ganske mye tynnere ut etter bare fire dager Deilig! Så fortsatte jeg, og i jula kunne jeg bruke en kjole som hadde vært for liten i to år! Brudekjolen hadde jeg bestilt i juli, en størrelse for liten, FØR slankingen begynte for alvor. I februar passet den Nå er det fire uker til bryllupet, og selvtillitten min er tilbake! Jeg har tatt kontroll, og blitt klar over de merkelige følelsene jeg har rundt kosemat. Det har hjulpet mye å ha en støttende og sprek samboer som har dratt meg med ut i skogen og latt vær å spise godteri når jeg er i nærheten. Jeg er så heldig som skal gifte meg med han om fire uker, i VERDENS fineste brudekjole! Jeg har DEN midja når jeg har den på, og jeg gleder meg til å se bildene

Ble litt lang "livshistorie" dette, men om en latsekk som meg klarer det, så er det gode muligheter for alle! Nå har jeg gått fra å være en dårlig elev (på vgs) som ikke hadde noen mål i livet, til å bli en ivrig student med skyhøye mål karrieremessig. Og utrolig nok, jeg er nesten i mål! Mest sannsynlig kommer jeg inn på drømmestudiet til høsten. Det er en god sirkel som begynner når man begynner å kjenne på mestringsfølelsen, da kan man klare alt!

Ha ei fortsatt god helg!