[Bella78]

Jeg har vokst opp i en familie der et par kilo for mye er det samme som å være mislykket. De var rett og slett redde for signalene utad dersom et av barna hadde et par kg for mye. Ekspempelvis tilbød faren min meg å betale for Grete Roedekurs i en alder av 13, og jeg veide 50 kg og var 163 høy. Mulig jeg hadde litt valpefett, men var på ingen måte overvektig. Med dette fokuset sier det seg vel selv at jeg aldri følte at jeg ble akseptert for hvordan jeg så ut, og at verdien av meg ble målt i antall kg.

Dessverre resulterte dette i en forferdelig mangel på selvtillit, og dette til tross av at jeg utad klarte opprettholde en illusjon om at jeg var selvsikkerheten selv. Samtidig snek kg seg saaaakte men sikkert på opp gjennom årene. Hele tiden med et vannvittig forbruk av energi på tanker om mat og kalorier, og dårlig samvittighet. Jeg har lenge trodd jeg var verdiløs, og jeg kan nå si at dette ble en selvoppfyllende profeti; jo verre jeg hadde det med meg selv jo tykkere ble jeg.

Så ble jeg gravid, og under graviditeten ble jeg faktisk ganske slank. Dessverre viste barnefaren seg å være tidenes verste barnefar, og etter fødselen satte jeg i gang med trøstespising (tenk - jeg så meg som verdiløs i dette forholdet også). En dag så jeg meg i speilet, og så slo det inn over meg - jeg hatet meg selv så mye at jeg like gjerne kunne la være å leve om jeg ikke tok tak og gjorde noe. Jeg gikk til legen, og fikk veiledning og et kostholdsregime å følge. 25 kg forsvant i løpet av et halvt år Selvtilliten kom snikende tilbake, med det resultat at jeg fikk mot til meg til å gjøre det slutt med den grusomme barnefaren.

Etter dette halve året måtte jeg ta en pause; jeg måtte rett og slett begynne å jobbe med det mentale , ellers visste jeg at kg ville komme tilbake. Nå er jeg klar til å ta fatt på jobben til å bli kvitt de siste kg, og jeg har aldri følt meg sterkere Ketolyse er metoden, og jeg stortrives

Jeg vet at det ser ut som jeg skylder på alle andre enn meg selv for min overvekt i det skrevet over. Og jeg vet utmerket godt at det er jeg som har ført maten til min munn. Men jeg mener også at usikkerhet, redsel for ikke å være god nok og redsel for å feile også bidrar til å opprettholde usunne mønstre. Jeg synes absolutt ikke synd på meg selv, for tro det eller ei - min indre (såvel som ytre) kamp mot kg har gitt meg erfaring og selvinnsikt til å kunne takle det meste livet har å by på