Bare en liten situasjonsrapport som kanskje belyser noe:
2 dager siden, første korøvelse etter sommeren.
"Å GUUD, så tynn du er blitt! Nå må du ikke gå ned mer! Du må ikke forsvinne helt! Hva er det du egentlig går på?"
"Arkins."
"Å jaa, den har jeg jo lest om. Men gjør du det hele tiden? Skeier du aldri ut?"
"Ja, jeg gjør den hele tiden. Det er en varig kostomlegging. Nei, jeg pleier ikke skeie ut. Har ikke behov for det."
"Men SPISER DU MYE FETT!!!???"
"Ja...?"
"Men ER DU IKKE KLAR OVER HVOR FARLIG DET ER? HAR DU IKKE VELDIG ØKT KOLESTEROL?"
"Emnn.. Nei, atte altså - alle forskningresultater viser at det gode kolesterolet øker, og det dårlige kolesterolet minker når man går på Atkins. Sånn er det med den saken."
"Men DET KAN DA IKKE STEMME! FOR VI VET JO AT FETT ER FORFERDELIG FARLIG! HAR DU VÆRT HOS LEGE?"
(Her måtte jeg jo - litt beskjemmet - inrømme at jeg ikke konsulterte legen min i det hele tatt før det var gått et år og han kunne se resultatene selv...)
Men da var det at min søster trådte til for å hjelpe.
Hun kjørte et 5-minutters foredrag om at hun overhodet ikke trodde på at det fettet du spiser, legger seg i blodårene. Hun sa at det fettet du spiser, som alt annet du spiser, må uansett omdannes til monosakkarider. Hun sa at fettet går jo ikke over i blodet som FETT. Hun sa at det er ikke hvor mye fett du spiser, men hvor mye - inkl hvor mye karber - du spiser SOM DU IKKE HAR BRUK FOR, som gjør at du legger på deg.
Og jeg stod og lyttet med et halvt øre mens jeg svarte på spørsmål om Atkins, og nok en korvenninne sa "Jeg må visst gå og kjøpe den boken!"
__________________
Karin
|