[MarTar]

Dette minner meg om en bok jeg leste av Per Solvang, "Annerledes" (2002), hvor han blant annet forteller om sitt eget hårtap i ung alder (pga sykdom). Et barn hadde kommentert en gang til moren sin at han ikke hadde noe hår, hvor moren hadde svart barnet "Ja, tror du ikke at han vet det?". Ikke sarkastisk på noen måte, men bare lett irettesettende og spørrende. Og han hadde iallfall satt veldig pris på den måten som moren håndterte den kommentaren på.

Men det er neimen ikke lett å vite hva man skal svare i slike situasjoner. Men jeg tenker at barn gjerne vil ha en enkel og grei forklaring, og det vi "normaliserer" for dem, er jo det de lærer som normalt. Altså at det er variasjon og at folk er forskjellige.