[<insert_scary_name_here>]

Vi planlegger fortsatt, men ting har blitt lagt litt på is. Tanken har vært hele tiden at min pappa skal følge meg opp kirkegulvet, men det er vel først nå jeg har innsett hvor mye det faktisk betyr for meg at han skal gjøre det. Så nå krysser vi bare fingrene for at det faktisk skal være gjennomførbart. Det er desverre ingen garanti (ikke at det noensinne er det) for min far skal være i stand til det. Kreften hans har fått en veldig spredning, og jeg er livredd for at noe skal skje før neste juni. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen om ingen av mine foreldre skal være der...