[jente20]

grumf.. dette blir et syteinnlegg-så vet dere det allerede nå!

jeg holder på å bli aldeles tullete.. på max vekt var jeg 110 kg, gikk ned til 90. og klarte ikke komme meg under det..

nå er jeg blitt 104 kg, er bare 163 også. og irriterer meg grønnt over hvor idiotisk jeg var som la meg gå opp igjen..!! nå er det nemlig slik at jeg vil gå ned, men mangler motivasjon og lyst.

kjenner dette begynner å ta alvorlig på psyken. det å aldri ha klær som sitter helt riktig, at jeg kun føler jeg kan gå i svart-for å "skjule" mest mulig, hele tiden gensere-aldri topper som viser armene mine, konstant justering på klær for at de ikke skal ligge inntil kroppen, det å føle at folk ser på deg-men at du ikke tør se tilbake.. fryktelige ting alt det der, og jeg er så lei.. men klarer ikke ta tak i det og "bare" gå ned. folk skal ha det til at det bare er å spise mindre og trene. men når mat blir trøst for at du føler deg dritt-så er det ikke lett!!

har vært innom grete roede. men der gikk jeg bare opp av en eller annen grunn.. lavkarbo fungerer bra på meg, men jeg blir så innmarri lei av maten.. og jeg elsker brød og potet-tåler ikke disse lavkarbobrødene.. det smaker overhodet ikke brød-og jeg har prøvd maaaaange!

legen har hatt besøk av meg et par ganger pga at jeg vil ha hjelp. men føler ikke jeg blir tatt seriøst, må vell få et psykisksammenbrudd først.. blir sendt hjem med en og annen medisin som skal hjelpe på sultfølelsen.-selv om jeg sier jeg ikke plages med å være sulten mye, det er bare det at jeg "må" spise. selv om jeg er mett, kan jeg ha lyst på mer-men det er uforståelig for ham. og nå har jeg gitt opp, ingen vits i å gå tilbake for samme problemet når det ikke blir tatt seriøst.

samboeren min skjønner ikke problemet, og har aldri skjønt det. tror ikke han har sett meg helt naken ennå-etter 4 år.. hvorfor skal han like noe jeg hater? han sier jeg er fin og sexy, men jeg tror ikke på det-for han må da se hva jeg ser? av og til blir han nesten forbannet når jeg snakker om det, han er så lei av å høre på det. for han synes jo ikke det stemmer..

føler ikke jeg har noen venner jeg kan snakke med om det heller, ingen å slanke meg sammen med. enten er det tynne og har alltid vært det-eller så har de slanket seg..

jeg hater dessuten å trene, spesiellt hvis jeg kan møte på noen mens jeg er ute å går feks. føler nesten det er nedverdigende at de ser jeg er ute å går tur.. de tenker vell sikkert sitt når de ser meg.

sommeren er et mareritt for meg, heldigvis har denne vært ganske kald.. har bestandig hatet sommeren, nettopp fordi man går med lite klær-og man kan ikke skjule så mye.. jeg går med masse klær uansett.

jeg får høre at folk synes jeg er så alvorlig hele tiden-men det er vell bare en forsvarsmekanisme.. jeg er livredd for at noen skal si noe om vekta mi, og helt paranoid når jeg føler på meg at noen ser på meg og tenker sitt. jeg blir helt i ubalanse, og klarer ikke engang å gå ordentlig..

jeg skjemmes så over meg selv! jeg er ikke 22 enda, men har følt det sånn hele live-så langt tilbake jeg kan huske.. jeg var tynn når jeg var lita, begynnte å bli stor i barnehagen.. hvorfor vet jeg ikke-det bare ble sånn.

jeg brukte å smyge til jeg sjokolade fra veska til mamma eller oppi godteriskapet-som mamma og pappa trodde var for høyt til at jeg kunne nå.. jeg husker det ennå, hvordan jeg smøyg meg til å spise noe når jeg hadde sjansen og ingen så. til og med til mormor og morfar.. mamma prøvde litt med å bytte ut vanlig sukker med div erstatninger og å gi meg posjonerte porsjoner. men hun ga bestandig etter når jeg ville ha noe.

det er rart hvordan noe kan ta over livet til en person.. mat er forbannelsen min, men også trøsten min.. og jeg HATER det!