[Photobscura]

Jeg må først få si at jeg synes du er beundringsverdig ærlig i dette innlegget, og jeg tenker at bare det å sette seg ned å skrive ned tanker og følelser så rått som du gjør her er et tegn på styrke i seg selv. Ikke alle skjønner det, men det er mye styrke i å tørre å vise svakhet ...!

Jeg kan dessverre kjenne meg igjen i mye av det du skriver fra mine gamle tankemønstre, men jeg har alltid klart å smøre et tykt lag med selvtillit utenpå, og ikke latt noen skjønne at jeg har hatt noe så verdslig som lave tanker om meg selv fordi jeg avskydde min egen kropp. Og de tankene kan komme fortsatt selv om jeg faktisk har klart det jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare; å spise riktig og gå ned masse i vekt. Stort sett skjønner jeg min egen prestasjon, men tankemønsteret er så gammelt og vant at det i blant blusser opp igjen, og det gjør vondt! Det gjør vondt å gå rundt med en følelse av at man ikke helt hører til i verden fordi ens mangel på selvkontroll og disiplin sitter utenpå kroppen for en hver å se.
Men det er faktisk sant det de over her sier, de fleste har nok med seg selv, og man blir i beste fall observert i forbifarten i et øyeblikk, glemt i det neste. Gjør ikke du det også selv når du passerer folk? Det høres litt brutalt ut, men jeg vet for min egen del når angst og depresjon får det bedre av meg, så blir jeg helt utrolig selvsentrert, nettopp på den måten at jeg tror at alle ser på meg og tenker sitt, hva nå enn det skulle være. Og jo mer man dyrker denne følelsen, jo mer introvert blir man, og lar man dette få overtaket forsvinner man til slutt i seg selv, og det å forholde seg til verden kan nesten bli en utopi. Jeg har selv isolert meg i venten på noe bedre. For jeg kan jo ikke finne på å leve før jeg er fin og bra nok ... Er ikke det en absurd tanke, egentlig?

Du er tidlig i tjueårene, du er innsiktsfull og reflektert, du har en kjæreste som liker deg uansett, du har alt kjennskap til et verktøy du vet kan hjelpe deg på veien -både med vekt og helse ellers. Du har egentlig alt du trenger, du må bare selv forstå at du er verdt å ta det i bruk, og du fortjener som alle andre å leve fullt ut og ha et godt liv.
Ta kostholdet -hva om du ikke tenker så langsiktig, jeg vet det kan være vanskelig å sette seg de store målene når man er langt nede. Ta en dag av gangen, la hver dag du får til å gå deg en tur, spise riktig, være en seier i seg selv. Om du tryner, tilgi deg selv, børst det av skuldrene, og fortsett. Les øyet stort og vått på oppskriftsdelen av forumet sånn at du slipper å bli lei av kostholdet, finn et kostholds-kompromiss som du kan leve med, fokuser på mulighetene og ikke begrensningene, ikke fokuser på at du ikke har lov til å spise brød og poteter, tenk heller at du bare lar være å spise det, for nå.
Du klarer det, jeg har troa på deg. Du hadde ikke skrevet dette beundringsverdig ærlige innlegget om du ikke hadde en indre driv i deg til å ville endre på livet ditt!

Masse masse masse lykke til!