[smgj]

Opprinnelig lagt inn av jonleo, her.

Er det et poeng å "holde seg gående lenge" da? Ikke for å være nesevis, det er et dønn ærlig spørsmål
Jeg mener, poenget må vel være å få i seg riktig mengde av riktig mat, ikke å spise minst mulig for å "overleve" lengst mulig?
Jeg er stygt redd for (man skal vel være ærlig med seg selv?) at slik spise-sjelden-filosofi hos meg ville utløst en voldsom småspising mellom måltidene. Det er vel neppe bra heller. Små runder, litt oftere, så holder man seg mett og fornøyd hele tiden?

Men for all del, hver mann sin høne osv

smgj - jeg lover å prøve å lese meg litt mer opp. Ble rivstart uten mye forberedelser her, derfor ble det til denne tråden. Men jeg må jo prøve å skaffe meg oversikt over dette

Nja. Det er her teorien kommer inn da.

Man BLIR mye mer og oftere sulten når man spiser mat som gir blodsukkersvingninger. (=et karbohydratbasert kosthold - spesielt "raske" karbohydrater (= melvarer, sukker, lett tilgjengelig fruktsukker som i juice og mye poteter og ris)) Spiser man mat hvor størstedelen av kaloriene kommer fra fett, proteiner og hvor man velger trege karbohydrater vil man
1) venne kroppen til å brenne fett (= når kroppen er tom for fett fra mage/tarm så brenner den videre lett på kroppsfett og sulten kommer ikke så brått eller så hardt)
2) unngå insulintopper - følge av karbohydrattopper (som gir lavt blodsukker og SULT selv om du kanskje egentlig har nok kalorier til en stund til i mage/tarm). Dett var dette jeg ville du skulle lese hos folk som kan forklare det bedre - og med mer faglig tyngde enn meg.

Poenget er - at når man spiser slik ender man enten opp med mindre porsjoner for å opprettholde måltidshyppigheten (man gidder jo ikke alltid å spise om man ikke er sulten) eller sjeldnere måltider helt "automagisk". Det er ikke noe offer, eller mål i seg selv - men noe som skjer naturlig hos mange av oss. Selv spiser jeg relativt ofte (på lavkarboforum). Som regel 3-4 måltider + litt frukt (jeg er på vedlikehold).