[Iset]

Ja absolutt i mitt tilfelle. Jeg har hatt en barndom fylt av misbruk, alkoholisme (begge foreldrene) og vold, og den første episoden av skikkelig overspising for å døyve følelsene mine/komme meg vekk mentalt, hadde jeg vel rundt 11-årsalderen. Har vært en overspiser over halve livet, med andre ord.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg utav det. Leser bøker om emnet, men jeg føler jeg trenger mer. Terapi er vanskelig pga barnepass, har vurdert alle løsninger uten å finne noen. Det er en utrolig lang vei, men jeg SKAL utav det!

Jeg vet at en av mine største feil er at jeg sluker alt jeg kommer over av slankeinformasjon. Står jeg i kassen i butikken, og ser at Hjemmet handler om ei som har gått ned 20 kg på Libra, kjøper jeg det og sitter og leser som en gal og bestemmer meg for å gå på Libra.
Men så er jeg innom dette forumet etterpå og "husker" jo at Atkins er det beste. Men så savner jeg frukt og knekkebrød og går over til Lindberg. Men så savner jeg jo alt fettet og går over til Atkins igjen. Så leser jeg om et par som gikk ned 100 kg på Grete Roede og begynner å telle kalorier, for da kan jeg jo spise "alt", bare i mindre mengder. Men så blir jeg jo sulten, og husker at ketose er tingen for da er jeg ikke sulten. Men så blir det og feil, for jeg savner frukt og knekkebrød osv osv. Mellom alle diett-skiftene overspiser jeg til jeg nesten ikke klarer å stå oppreist. Til slutt er jeg så lei av dietter at jeg overspiser i en måned, blir usosial, deprimert, får migrene og kviser osv, frem til jeg "tar meg i nakken" og begynner på en ny diett!
Det er en virkelig ond sirkel, og jeg kommer til å holde på slik og legge på meg mer og mer kg til jeg om noen år ligger i grava!
Jeg er så redd datteren min skal arve dette, hun er bare 2 år nå men om noen år skjønner hun jo mye mer. Dessuten vil jeg ikke bli gravid igjen før jeg har fått dette under kontroll, jeg vil ikke utsette enda et foster og et barn for mine matvaner.