[Lissi80]

Nei, hva han griner seg til... Alt -stort sett... Eks hvis broren skrur på TV, så vil minstemann se film. Sier jeg nei til han da og forklarer at nå har vi lovet broren å se på TV så kan han hyle til og skape sur stemning.. Gråte høylytt, sette seg foran TV'n slik at broren ikke ser.. Når han ikke hører på tilsnakk da blir broren sint og går kanskje og dytter han vekk og da klikker minstemann og kan bite. Støynivået er da så høyt at jeg enten skrur av hele TV'n eller at jeg lar minstemann få se film bare for at ting skal roe seg ned. Men dette skjer ikke før det har gått såpass lang tid at vi har blitt slitne altså..Vi prøver å avlede han og få han til å finne på noe annet først.

Det er akkurat som han er ute etter å krangle for noe hele tiden! Det kan være over småting som hvilken stol han sitter på ved kjøkkenbordet, hvem som blir tatt først på badet om kvelden, hvem som må dusje først -egentlig ved alle situasjoner der han ikke får bestemme! Jeg prøver å bytte på litt, sånn at idag dusjer du først og i morgen er det han først. Jeg tror nok at minstemann har lært seg at han er minst og at han har kommet seirende ut av mange situasjoner, men dette fungerer ikke i lengden. Nå har han blitt såpass stor og jeg mener han bør forstå at alt her i verden ikke går hans vei til enhver tid, men det virker ikke som han forstår helt. Jeg vet at de i bhg også jobber litt med at han skal komme og fortelle de voksne hva det er når han blir lei seg, istedenfor å gråte -noe vi også prøver her hjemme. Jeg sier at han trenger ikke gråte for alt, at han isteden kan komme og si at eks" nå tok C bilen fra meg, jeg vil ha den tilbake!" Men istedenfor begynner han å sutre og gråte og løpe rundt og jakte på broren som selvfølgelig synes det er gøy å erte -helt til han blir klort eller bitt...

Han er nok ikke utsatt for noe overgrep eller slikt og han er nok ikke like ille i bhg/borte som her hjemme. Hvis han er "skilt" fra broren er han en helt annen gutt. Igår var han med en venn hjem fra bhg og alle han er med hjem skryter så fælt over hvor rolig og snill han er. Vi hadde også en veldig behagelig ettermiddag med minstemann ute av huset igår , for vi vet jo hvordan han er her hjemme med broren. Kan det være at de ikke går sammen?? Kan det være noe med meg/oss som foreldre? I.o.m at han tydeligvis er en annen gutt borte, så er det kanskje noe her hjemme som er galt da? Måten vi tar han på kanskje? For vi kan bli veldig sinte, men det er jo det eneste som stopper han tilslutt... Og siden dette er noe som oppstår flere ganger daglig begrenser det seg for hvor hvor stor tålmodighetsgrensen er neste gang det skjer noe.

Han får alltid advarsler (vi bruker litt tips fra Nanny fra TV2 inniemllom), men han blir jo så sint når han ikke får viljen sin.. Så er det akkurat som han stenger seg inne i en boble av sinne og frustrasjon, det vi sier, prøver å forklare går ikke inn..Etterhvert kan han bli slem mot oss også, han har slått meg flere ganger.. I starten sier jeg nei og tar han hardt i armen, setter meg ned på hans nivå, ser han i øynene og forklarer rolig at slik oppførsel aksepteres ikke..Så fortsetter han for han er ikke redd for konsekvensene, enda han vet hvor sint jeg kan bli når begeret renner over -men da har jeg vært tålmodig lenge nok synes jeg! I slike situasjoner ender det med time-out, noe som ikke fungerer enda så konsekvente vi er på det. Enten går han fra time-out stedet, eller så spytter han eller ødelegger noe han finner i nærheten. Det fungerer bare ikke!

Jeg har nevnt for sambo at det må være noe galt med den gutten, for han er i slike situasjoner ganske ond. Og at vi kanskje burde fått han til samtale hos en barnepsykolog. Men så har han positive sider også som overskygger de dårlige, så blir det liksom lagt litt på vent. Men jeg skal ta det opp på 4 års kontrollen og høre hva de sier der. For det er ganske slitsomt å ha det sånn hver dag.

Nå har 6 åringen begynt på skolen også, og vi sa her i sommer at kanskje det at de ikke er sammen hele dagen i bhg kan hjelpe -men foreløpig har det gått for kort tid til at vi ser noen endringer. Kranglingen er der daglig og minstemnann sutrer og gråter like mye her hjemme fremdeles.

Nok et langt innlegg, og sikkert litt rotete formulert -og jeg ser jo nå utav det jeg har skrevet at vi har et problem. Søskenkranglig finnes jo i alle hjem, men dette synes jeg går litt utenfor normal krangling